Vannet Eiangen ligger i grensen mot Sauherad.Vi står oppe i lia mot Skiens høyeste fjell, Skårå, og ser utover mot vannet. Mot syd (venstre i bildet) ligger "Lillevidda".

Gamle gårdsbruk og setre omgitt av skog og fjellandskap. Det hele bærer i seg vitnesbyrd om tålmodighet og slit for folket som har livberget seg her opp gjennom tidene. En skal ikke ha gått langt etter de gamle seterveiene og tråkka gjennom marka, opp etter liene til fiskevann og nedlagte stuler, før vi i egen kropp får nærkontakt med tanker og følelser for hvordan man hadde det før i tiden. Våre herlige turopplevelser blir imidlertid knapt nok som innpakningspapir å regne i forhold til hvordan det virkelig var. Kravet til sparsommelighet og nøysomhet i klesvei, mat og bolig etset seg inn i kropp og sjel i folket her oppe – et utrolig slitsomt liv sett med våre øyne, men likevel godt på mange måter.

Melum har spredt bebyggelse i små grendelag. Bildet er tatt fra Gjerumveien og retning av Melum sentrum og Norsjø.

Professor Oluf Rygh skriver i Norske Gaardsnavne at Melums opprinnelige navn trolig var Međalheimr. Kirken var i katolsk tid viet til St. Laurentius. Melumbygda har navnet etter kirkesognet. Kirkesognet avgrenser også Melumområdet beskrevet her.

Da navnet Grenland dukket opp, brukte man det mest sannsynlig som betegnelse på landet rundt Norsjø. Det er ulike meninger om dette. Melumbygda blir således, med sin beliggenhet inn mot Norsjø, den mest udiskutable landskapsdelen av det opprinnelige Grenland uansett hva område man mener begrepet "Grenland" skal dekke.

Bildet er tatt fra Brekkeparken og viser "Bygryta", området for "middelalderbyen" Skien. Den gamle byen regnes å være ca 1000 år som tettsted for håndtverk og handel.

I tillegg til «Bygryta» inkluderer Skien sentrum bydelene Bakken, Duestienområdet, Falkum, Bratsberg og Follestad (tidl. Gjerpen) samt Gimsøy, Klosterøya, Smieøya og Eidet (tidl. Solum).  Telemarksvassdraget avslutter sitt nederste løp gjennom fire fosser ned i Bryggevannet:  Klosterfossen, Damfoss, Langefoss (der slusene er) samt Bollefoss inne i byen (under Arkaden/Telemarksgate og ned under torget mot Bryggevannet). Vannfallet fra Hjellevannet («Hyllevannet») til Bryggevannet ga kraft gjennom de utminerte vannrenne gjennom Eidet. Det kan sies å ha vært Norges eldste industristed som oppstod her på 15-1600-tallet.
Gimsøy Kloster (1110-1540) var et åndelig og økonomisk kraftsenter i middelalderen. Sammen med et rikt oppland og åpen vannvei mot Europa ble dette grunnlaget for framveksten av Skien som kjøpstad med privilegiebrev fra 1358. 

Sand, Grus og løsmasser preger Solum. I forgrunnen ser vi Skyggestein sand- og grustak og bakenfor ser vi Lufthavna på Geiteryggen

Solum Kirke markerer et geografisk sentrum i bygda. Selv om her ikke er noe tettstedsbebyggelse nær kirken, ligger dette stedet høyt, fritt og trafikkmessig sentralt. Fram til kirken og prestegården på Geiteryggen fører stier, gamle tråkk og veier.  Solum gård og kirke har vært bygdas sentrale møtested i mange århundre; et åndelig sentrum både religiøst og hva makt og innflytelse i bondesamfunnet angår.

Gamle allfarveier krysser gjennom marka her, fra Telemark, Fjære og Norsjø til Skien, Gråten, Lahelle og Knardalstrand. Eller mot syd over til Bolvik og Voldsfjorden og videre til Bamble og Sørlandet samt i retning Drangedal. Terrenget var relativt åpent og hadde traséer hvor det også i gammel tid var lett å ta seg fram. Med sin sentrale beliggenhet er det naturlig at Solum ble hovedsognet i denne delen av Skien, den gamle kommunen Solum.  Bronsealderrøysene ved Hvidsteintjenna samt mange gravminner, bosettinger, bygdeborger og markerte oldtidsfunn vitner om ferdselen i hundrevis av år.

Utsyn sydover mot Valebø fra Flåttene.

Valebø, ei lita innlandsbygd på østsiden av Norsjø. Noe jordbruk, men i hovedsak skogbruk var leveveien for de fleste innbyggerne. I vår tid henter de fleste valebøfolk sine inntekter gjennom annet arbeid andre steder. Bygda ligger i vår tid greit til kommunikasjonsmessig. Natur og trivsel i et lite bygdesamfunn gjør at mange likevel velger det godet man mener det er å bo i Valebø, og de aksepterer derfor noe avstand til jobben. Med bil tar det tross alt ikke mer enn en halv time å kjøre inn til Skien sentrum.

Før 1964 hørte bygda til Holla kommune. Da var Ulefoss kommunesenteret noe som ikke var problemfritt. Når Norsjø var islagt eller når det var fritt for is var forbindelsen akseptabel. Men, enkelte tider vår og høst var det faktisk uframkommelig på grunn av isforholdene. Først når veien gjennom bygda ble akseptabel og farbar gjennom hele året ble det OK å være inkludert i Gjerpen/Skien. Til og fra byen var Bratsbergbanen også et brukbart alternativ.   

Flyfoto (J.E. Tangen) over "Gulsetbyen" og deler av Gulsetmarka. 

Etter at innlansdisen smeltet steg en del av landet opp over istidens havnivå. Vestmarka fremstod som et virkelig nes med to fjordarmer lik den formen vi nå kjenner, markert av nedre deler av Telemarksvassdraget og av Gjerpensvassdraget. Under landhevingen kom vann, elver og stryk gradvis til syne.  Gårder og små grender dannet seg etter hvert langs med vann og vassdrag. Vannveiene utgjorde i begynnelsen de viktigste ferdselsveiene våre. 

Vestmarka bærer i dag preg av betydelige variasjoner som følge av folkets virke og bosetting. Med sitt spennende terreng innbyr området til små dagsturer og rekreasjon. Her er jord- og skogbruksland, urbane bystrøk og frittliggende små gårdsbruk samt spor av gammel industriell virksomhet. Og, det er ikke mindre enn to bygdeborger og en brannvarde i marka.

Hav og elvavsetninger, løsmasser, preger Vestsida. Bevis for dette finner vi blant annet i de betydelige grus og sandforekomstene på Kjørbekk og Nenset. 

Den mest omfattende næringsutviklingen i Skien i nyere tid har skjedd utover flatlandet på Vestsida. Der det i sin tid for størstedelen var skog, myrer, moer og jordbruksland, har næringsbygg med småindustri og handel samt boligbebyggelse spredt seg utover landskapet. Grønne arealer har måttet vike plass for veianlegg, asfalt og betong.

De store endringene på Vestsida startet smått i første halvdel av 1900 med et offentlig nyreisingsprogram for småbruk og boliger. Grøfting og rydding av åkerland ble stimulert med statlige midler som kommunen søkte fikk til fordeling blant folk. Navn som Skogmo, Tollnes, Gråtenmoen o.l. er typiske stedsnavn som også bidrar til å beskrive landskapet. I første halvdel av 1900-tallet var man sterkt inne på å anlegge en flyplass på moene på Kjørbekkhøgda. Den gang var her store arealer som kunne egne seg godt. Byens ekspansjon viser oss imidlertid i dag at en slik løsning ikke hadde vært ønskelig.

Bildet er tatt fra Rising gård mot nordre deler av Østmarka. Vi ser Skrehelle, vårt lokale "Blokksberg". Her som på bildet er badet i lys, var det før i tiden samlet mørke, onde og skremmende makter.

Østmarka omfatter koller og åsdrag på østsida av Gjerpensdalen fra Valleråsen/Vallermyrene i Porsgrunn og åsene nordover eruptiv berggrunn forbi Vealøs og Skrehelle i Skien, videre opp mot Luksefjell og i nordvest inn mot Valebøområdene. – Kort sagt: Landet øst og nord for Bronsealderlandet kaller vi her for Østmarka i Skien. Sonen grenser mot Siljan kommune i øst.

Nær Skrehelle og Fjelldalen ligger naturreservatet  Gunnborgdalen. I Østmarka har vi populære og kjære tur- og utfartssteder som Heivannet, Kikut og Åmot, Skifjell, Jarseng og ikke minst den fantastiske og frodige "setermarka" med bl.a. Lensmannsseter, Gaupåsen og Rustan. Flere navn knyttet til gårdene nede i Bronsealderlandet går igjen i stedsnavna i Østmarka.