Navnet Gjerpen
Gjerpensbygda har trolig fått sitt navn av landskapet i betydningen høyde (Gjerp) og gress-ganger eller slette (vin). Kirken ligger høyt og fritt i dette slettelandskapet. Gamle Gjerpen kommune (fram til 1964 som omfattet Bronsealderlandet, Vestmarka,  Østmarka og Luksefjell) er rik på fornminner og oldsaksfunn. Mer enn 40 gjenstander av stein og flint og et enkelt redskap av bein er funnet fra yngre steinalder. Kilder: O. Rygh og Gjerpen bygds historie.
 

Topografien og typiske trekk ved dalen
 Høydedraga og dalfører som går i nord-syd-retning gjennom midtre deler av Skien kommune, er markerer seg med bratt fjellskrent mot vest og skrånende terreng mot øst. Denne landskapsformen med kalkstenrygger preger de sentrale strøka av Gjerpensdalen. Berggrunnen som ligger i dagen som åkerholmer i et frodig jordbrukslandskap. De lave langsgående åskammene består av hardere berg, ofte forsterket av magmatiske gangbergarter som skjærer seg opp gjennom sprekker i kalksteinlaga. Dette er lettest å studere i de store vestvendte bruddflatene i landskapet, der diabasgangene er lett synlige mange steder.

Sedimentlagene oppstod i et grunt subtropisk hav horisontal flate. Døde skaldyr, sand, leire og reser av organisk materiale dekket havbunnen i Kambrium-silur-tiden. Senere i Jordhistorien, Permtiden  (280-225 mill.år), hadde vi meget stor geologisk aktivitet. Det oppstod jordforkastninger og vulkanisme i øst (Oslo-feltet oppstod ble dannet). Den flate havbunnen "bikket" over og ned mot øst slik at de opprinnelig horisontale sedimentlaga ble stående på skrå og dannet det vi kaller kalkstein ryggene gjennom Grenland.

Iaktta for eksempel fjellet i Skien sentrum som strekker seg markert sydover langsmed Skienselva. Berggrunnen slo enkelte sprekker og eruptive bergarter sprengte seg derfor fram. De utgjør det vi kaller gangbergarter og vi finner dem i varierende bredder i terrenget der de nærmest fungerer som «armering»  av de sedimentære bergartene.
På disse diabasgangene som var hardere enn omliggende fjell, egnet det seg å skape helleristninger. De sist oppdagede helleristningene på Hoppestad og Ås er imidlertid laget i det bløte kalksteinfjellet.

De første menneskene
Terje Christensen,, forfatteren av den utmerkede bygdeboka til Gjerpen, hevdet: "I siste del av yngre steinalder blir jorddyrkerne tallrike. I den følgende perioden, bronsealderen, når den kulturen som denne bondebefolkningen var bærere av, den første virkelige blomstring på våre kanter. Det var metallet som nå blei tatt i bruk av steinalderfolket. Med metallet til rådighet oppstod også en viss handelsvirksomhet, og dermed fikk bygda flere impulser utenfra."

I begynnelsen av bronsealderen lå strandlinja i Gjerpen høyere enn nå. Da gikk havet inn som store fjordarmer i vårt landskap;- inn Gjerpensdalen til Sem nord for Børsesjø og i vest inn over Bakken, Falkum, Falkumelva forbi Fossum i draget til Bøelva helt opp mot Bliva. Videre gikk fjorden innover laveste områder av Skotfoss samt over Norsjø innover landskapet mot Bø. Hele Vestsidas sletteland langs Skienselva var dekket av vann. Stryk og øyer i Skien sentrum var, som man forstår, ennå ikke synlige over vannflaten.  Hvor folk bodde kan vi tenke oss, men hvordan de bodde vet vi lite om: Jordbruksboplasser fra denne tiden er så vidt vi vet ikke funnet i Norge.

Jordbruks-helleristningene i Gjerpen har et stort omfag og er av nasjonal interesse. Gjerpensdalen særmerker seg med spesielt mange felt. Per dato er over 40 lokaliteter registrert. De er spredt over hele høydedraget som går gjennom deler av Opphaugen og hele Uthaugen i Gjerpen.

I bygdeboka (bind I) står: "Jordbrukerne på den tiden har stort sett vært selvforsynte. De hadde korn til det daglige brød, kuer og sauer og geiter som gav kjøtt, melk og ost, ull og skinn til tøy, lær til fottøy og annet utstyr. Hertil kom sikkert et betydelig tilskudd fra jakt og fiske. Boplasser fra epoken, funnet  i Danmark, tyder på at husa har hatt anselige dimensjoner selv om krava til plass for hver enkelt beboer sikkert ikke har vært så store p.g.a. nokså store familier, slektsgårder." 

Gårdsdannelse og bosetting
 De tidligst registrerte helleristningsfeltene ligger på grunnen til større gårder i bygda: Kolkinn (Ballestadhøgda), Tufte, Venstøp, Mæla, Gjerpen, Løberg og Fossum. På slutten av 1900-tallet og i dette århundret er det avdekket mange hellerisningsfelt, nå som nevnt over 30 i tallet. Mest oppsiktsvekkende er de nye funnene på Hoppestad og Ås. Jordbruksristningene i Gjerpen antas å være mellom 2500 og 2800 år gamle.

Mot slutten av bronsealderen forandret klimaet seg - det ble en kaldere og råere værtype. Vegetasjonen endret seg. Det ble vanskeligere å drive jordbruk. Det ble for eksempel ikke mulig å få kornet modnet i høyereliggende og utsatte strøk. Det var også våtlendt mange steder. Selv i de mildeste strøka ble det nå nødvendig å holde husdyra inne om vinteren.
Disse vanskelige tidene, ved overgangen til jernalderen, førte til mer fast og stabil bosetting. Dermed oppstod det en mer livskraftig bondekultur knyttet til faste gårder i eldre jernalder. Et ryddet område av åker og eng omkranset husa etter hvert.

Det er ikke gjort funn etter bosetting i tidlig jernalder, Keltertiden. Først fra 200-400 e.Kr. har man funnet spor (3 gravfunn). Jernaldersamfunnet vet vi en del om, f.eks. får vi noe bedre holdepunkter i anlegg som bygdeborgene - anlegg for bygdefellesskapet trolig oppbygd i folkevandringstiden ca. 400-600 e.Kr. Noen borger ble kan hende etablert allerede i bronsealderen. Borgene omkranser på en måte bronsealderlandet. Her kan nevnes aktuelle steder som Øvrum, Rustan i Østmarka og Kjempa, Røvarkollen og Bjordamskollen i Vestmarka.

Bronsealderlandets sentrale beliggenhet med nærhet til byene, vassdrag og fjorder sentralt på Østlandet med lettdrevent og fruktbart jordbruksland, ga grunnlag for jevnt god velstand.
På midten av 1800-tallet senket man vannstanden i Børsesjø med omtrent en meter. På den måten ble store myrstrekninger tørrlagt. Med kultivering av disse områdene ved Børsesjø og ned langs Leirkupp oppnådde man at mager torvjord gjort ble næringsrik og gav utmerket mulighet for landbruket. Jordbruksristningene fra bronsealderen synes på en måte å ha velsignet dette landskapet i Gjerpen!

Byutvikling 
Betydelige deler av dette sentrale landskapet rundt det opprinnelige Skien er i vår tid tatt i bruk som til andre formål enn jordbruk. Vi har fått boligområder på Falkum, Rising, Limi og Sommerfryd, Grini, Lagmannshøgda, Bratsberg og videre sydover i bybåndet mellom Skien og Porsgrunn som Follestad, Bøle, Borgestad og Buer. Enkelt steder har en også etablert industri og handel og ulike typer offentlige bygg for tjenesteformål. Hertil kommer nødvendig infrastruktur som arealer til veier og jernbane. Idrettsanlegg m.v. I våre dager anser man som følge av utviklingen spørsmålet om å verne den fruktbare landbruksjorda som en sterkt prioritert og høyst viktig oppgave ikke minst sett i fremtidsperspektiv.

Behovet for jordvern, sikring av muligheter for matproduksjon i fremtiden, er et verdensomspennende, najonalt, kommunalt og personlig ansvar. Når kommunale og sentrale myndigheter på begynnelsen av 2000 tallet gikk med på å tillate bygging av Mæla ungdomsskole i randsonen mot jordbruksarealene, var det under klar tilkjennegivelse av at dette var et unntak på grunn av det spesielt samfunnsnyttige formålet enn skole er. Det at unge mennesker, som har sitt hjemsted i byens urbane strøk, kan få sin opplæring i nær tilknytning til jordbruksvirksomhet og natur, er i seg selv et meget ”grønt” perspektiv, og det telte med i avgjørelsen om skolens plassering.

Ekspansjon av bebyggelse og veianlegg er således et problem i forhold til ønsket om og behovet for jordvern. Vedtaket om å konsentrere fremtidig bebyggelse langs Skienselva i "bybåndet" Skien-Porsgrunn er motivert av jordvernhensyn.