Hopp til hovedinnholdet

Solum

Sand, Grus og løsmasser preger Solum. I forgrunnen ser vi Skyggestein sand- og grustak og bakenfor ser vi Lufthavna på Geiteryggen

Solum Kirke markerer et geografisk sentrum i bygda. Selv om her ikke er noe tettstedsbebyggelse nær kirken, ligger dette stedet høyt, fritt og trafikkmessig sentralt. Fram til kirken og prestegården på Geiteryggen fører stier, gamle tråkk og veier.  Solum gård og kirke har vært bygdas sentrale møtested i mange århundre; et åndelig sentrum både religiøst og hva makt og innflytelse i bondesamfunnet angår.

Gamle allfarveier krysser gjennom marka her, fra Telemark, Fjære og Norsjø til Skien, Gråten, Lahelle og Knardalstrand. Eller mot syd over til Bolvik og Voldsfjorden og videre til Bamble og Sørlandet samt i retning Drangedal. Terrenget var relativt åpent og hadde traséer hvor det også i gammel tid var lett å ta seg fram. Med sin sentrale beliggenhet er det naturlig at Solum ble hovedsognet i denne delen av Skien, den gamle kommunen Solum.  Bronsealderrøysene ved Hvidsteintjenna samt mange gravminner, bosettinger, bygdeborger og markerte oldtidsfunn vitner om ferdselen i hundrevis av år.

Topografi og geologi

Se kartet over soneinndelingen av "Stor-Skien". Det Gule feltet mellom Norsjø og Voldsfjoren markerer Solumsonen/-området  i dette atlaset.  Til tidligere Solum kommune (1964) hørte også områdene Kilebygda , Melum, Vestsida samt Øst-Solum (Skotfoss og Dalsbygda) 

For ca. 11000 år siden gjorde isfronten til innlandsisen en stopp. Det var midlertidig stopp  i nedsmeltingen og tilbaketrekking. I vårt område ble det derfor avsatt et stort isranddelta. Løsmassene etter isens skuringer og masseforskyvninger ble delvis bygget opp til daværende havnivå som var 147m høyere enn i dag.

«Deltaet bærer tydelig preg av at isen ikke har ligget helt i ro i området, avsetningen er dannet i flere «trinn» som i dag fremstår som markerte rygger og terrasser. Moreneavsetningene ved Holtan og Klyvekollen antyder brefrontens beliggenhet videre mot syd-vest. Breelvene, som rant i tunneler eller under isen, førte store mengder løsmateriale med seg.

Foran breporten, i møte med havet, mistet smeltevannet transportevnen og det transporterte materiale ble avsatt og bygde opp et delta i brefronten. Mens sand og grusmateriale ble avsatt i det store isranddeltaet, ble silt og leire ført i suspensjon videre ut i fjorden og det bunnfelte som havavsetninger.

Under landhevningen ble isranddeltaet og havavsetningene etterhvert tørt land. Bølgene vasket og omlagret materiale i strandsonen og sand og grus fra isranddeltaet ble transportert utover. I dag finner vi spor av denne aktiviteten i form av strandavsetninger, strandvoller og gamle strandlinjer.»

(Kilde: Kvartærgeologisk kart Solum – J. Jansen- 1982)

Natur og næring

Solum kommunen hadde små daler og grendesamfunn innimellom bratte åser, og det var en typisk skogkommune. Landskapet er fra naturens side beriket med vann og små elve- og bekkefar som løper som et nettverk gjennom grendene i bygda.

De de små vannveiene i Solum ble i Tillegg til Herrevassdraget og nedre del av Telemarksvassdraget brukt til fløting av tømmer i eldre tider. På 1800-tallet lå her, på grunn av de naturgitte forholda, en stor mengde gårds- og grendesager samt kvernhus. Da var bekkene mer synlige fordi de var i bruk og derfor mindre tilgrodd langs kantene slik de er i vår tid. De lå nærmest som små bånd av sølvstrimler gjennom de frodige og vakre grendelaga.

Selv om de fleste gårdsbruka var relativt små i vest, har Solum likevel vært bedømt som ei god jordbruksbygd med godt jordsmonn. Bønder som var kreative og åpne for impulser utenfra. Flere av bruka egnet seg for hagebruk og omfattende fruktdyrking. Fremtidsrettet blikk på nye driftsformer preget mange brukere.

Denne beskrivelsen gjaldt hele den gamle kommunen, men passer stort sett også på sonen her. Som sonekartett viser strekker området seg fra Fjærekilen/ Haukens opp over Geiteryggen, Solum Kirke , over Finndal ned til Voldsfjorden. Det er åslandskap i øst mot Vestsida sone og i vest mot Melum. Langsmed Voldsfjorden har vi steder som Rambekk, Svanvik, Røra og Flakvarp. Gråten var i gammel tid uthavn for Skien by. I dag har byen industrifelt og viktig uthavn i Voldsfjorden. 

Som ei halvøy
Avgrenset av Voldsfjorden, Skienselva samt Hjellevannet, Farelva og Norsjø fortoner Vestsida og Solum seg som ei stor halvøy med gode muligheter for båtanløp til og fra. Og, langs denne vannlinjen, halvøya rundt, var det gamle Solums industri lokalisert i utgangspunktet.

Klovland og Fjære - i sin tid ei betydningsfull innlandshavn.
Fjærekilen i sydenden av Norsjø har opp gjennom tidene vært ei sentral innlandshavn for transport til og fra Telemark. Ennå kan vi finne tegn etter denne aktiviteten: Der er i dag spor av gamle brygger ut under vannflaten. Spille etter lasting og lossing som brynestein, jernmalm og teglstein kan en ennå finne her. 

Over havna i Fjære passerte alle mulige slags nyttevarer for by og land og utland. Sammen med alle menneskene på reise, må her ha vært betydelig trafikk over havna. Da Løveidkanalen stod ferdig i 1861, ble betydningen av havna sterkt redusert. Vandringen og varetransporten over Geiteryggen og Brekka opphørte langt på vei. 

Gjennomgangstrafikk
I Solum Historielags årsskrift for 1951 skrev Einar Dagsrud Aafoss en artikkel om "Gamle veier i Solum" som det kan passe å gjengi et utdrag av her: 
"En av de eldste veiene fra Fjærekilen ut til kysten, seinere til Skien, var veien fra Fjærestrand forbi den nåværende bebyggelse der, opp jordet til det gamle tun. (Omtrent midtveis på Fjærejordene ved Ulefossveien.) Videre opp til Lillefjære, over høgdene forbi Rødmyrberget til Knardal. 

Hvorvidt veien til Skien gikk fra Lillefjære til Vindalen, eller den gikk fram til Geiteryggen, over Varpet til Moflata, er det delte meninger om. Men, det er i alle fall sannsynlig at de her nevnte veier antas å være lagt der allerede ved den første busettinga langs Norsjø og oppover i Telemark.

Først var det bare en gangsti, seinere som ride- og kløvvei ned til kysten, og over til Skien. Disse skrøpelige veiene blei forbedret med pliktarbeid og dugnad av de fastboende bøndene og deres folk. Seinere blei det utbedringer av veiene i forbindelse med utstedte privilegier for transport av varer til og fra byen. Et slikt privilegium blei gitt allerede 1640. 

I følge dr. Yngvar Nilsen (Historiebøker og reiseopptegnelser Kristiania 1885) blei der i 1643 pålagt lensmennene å sørge for «at lade alle alfarveie gjevne, og fordele veistykker mellem gårdene til vedligeholdelse.» I 1664 kom, i følge samme kilde, nytt påbud - «at alle veie skulle oppmåles og av almuen forsynes med milestolper.»

At veien Skien-Fjærestrand i 1640, ja mange år før, var farbar med vognredskap, må ansees sikkert. Transporten av varer tiltok atskillig i åra framover. I 1657 fikk ifølge «Holden eller Ulefoss Jernverks historie,» Ove Gjedde og Preben von Ahnen privilegium for anlegg og drift av Ulefos Jernværk, og for transporten av varer derfra antas at veien blei atskillig forbedret.

I 1724 var geheimråd  Adeler eier av verket, og han oppførte ei stenbrygge ved Fjærestrand. Han var da også eier av Fjære gård, og usannsynlig er det vel heller ikke at den gamle vei Fjære-Brekka-Geiteryggen er opparbeidet av han, og at veien over Lillefjære da blei nedlagt." 


Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish