Hopp til hovedinnholdet

Østmarka

Bildet er tatt fra Rising gård mot nordre deler av Østmarka. Vi ser Skrehelle, vårt lokale "Blokksberg". Her som på bildet er badet i lys, var det før i tiden samlet mørke, onde og skremmende makter.

Østmarka omfatter koller og åsdrag på østsida av Gjerpensdalen fra Valleråsen/Vallermyrene i Porsgrunn og åsene nordover eruptiv berggrunn forbi Vealøs og Skrehelle i Skien, videre opp mot Luksefjell og i nordvest inn mot Valebøområdene. – Kort sagt: Landet øst og nord for Bronsealderlandet kaller vi her for Østmarka i Skien. Sonen grenser mot Siljan kommune i øst.

Nær Skrehelle og Fjelldalen ligger naturreservatet  Gunnborgdalen. I Østmarka har vi populære og kjære tur- og utfartssteder som Heivannet, Kikut og Åmot, Skifjell, Jarseng og ikke minst den fantastiske og frodige "setermarka" med bl.a. Lensmannsseter, Gaupåsen og Rustan. Flere navn knyttet til gårdene nede i Bronsealderlandet går igjen i stedsnavna i Østmarka.

Naturen
"Bølgende skogkledde åser er typisk for Østmarka. Innvevd i det oppdelte terrenget ligger vann og tjern, bekker og myrdrag som veksler med vakkert naturlandskap. Dette er ispedd spennende spor etter våre forfedre. Her er det mye å oppdage for den som søker." Dette skriver naturentusiast og forfatter Jan Erik Tangen i innledningen til kapitlet om Østmarka i "Nye Grenlandsboka",  og så kan vi følge han inn i marka:

"Er en heldig, kan en se fiskeørn sveve over åsene. Bortgjemte steder skjuler den kvistreiret sitt høyt i gamle trær. Arten er sårbar og fuglene må ikke forstyrres. Lettest ser en fiskeørn over Børsesjø i Gjerpensdalen, dit de daglig søker for å fiske."

Jan Erik nevner bl.a. fugler som musevåk og vepsevåk samt Norges nasjonalfugl fossekallen. "Framfor alt er det skogens og kulturlandskapets fugler en møter i Østmarka. Meiser, troster, korsnebber, finker og andre bidrar til å gjøre skogsturen rik. En vårdag for ikke å si en vårkveld i Østmarka, kan gi fine opplevelser. Da kan en nyte rugdetrekket i kvelds- og morgentimer, orrhanenes buldring i åsene, spettenes trommevirvler, perleuglas hukring og spurveuglas fløyt fra grantoppene. Når intens sang fra de andre fuglestrupene også fyller opp, blir opplevelsen stor."

Skog preger det meste av Østmarka. Men her er større variasjon enn i de øvrige landskapsområdene som omkranser Skiens urbane strøk. "Det er mest gran, men særlig på åser og tørre koller kan det vokse mye furu. I sørvendte lier trives varmekjære treslag som ask, eik, hassel, alm, lønn og lind. Strøfallet fra disse trærne skaper god jord til nytte for mer krevende urter og busker. Slike steder finner en ofte blåveis og "kjærlighetsblomsten" myske (amur). Utover i april mai kan skogbunnen i Østmarka farges hvit av tepper med hvitveis."

I basaltområdet kan vi finne krevende planter som Maria-nøkkelblom og gullstjerne. (Se f.eks. naturreservatet "Gunnborgdalen" og seterlandskapet ved for eksempel "Gaupåsen".) Det er ikke slik å forstå at du ikke også i de øvrige områdene rundt byen vår kan støte på dyr og planter som her er nevnt, men Østmarka har mest av det meste.
Grenlands befolkning har mye å takke Jan Erik Tangen for!  Uten forkleinelse for mange andre så mener vi at han er den fremste som har gjort en stor innsats for å få det tildekkende sløret av industrirøyk til å lette fra hodene våre.

Natur og overtro?

I norske landskap finner vi ofte at det er knyttet overtro og spennende beretninger til markante fjelltopper nær stedene der befolkningen har bodd gjennom lange tider. I Grenland er Skrehelle et slikt eksempel. Det er vårt lokale Bloksberg der ærbare kvinner i Middelalderen gjorde det klokt i å holde seg unna. Å bli observert der på 15-1600-tallet kunne bli ensbetydende med anklager om hekseri og kontakt med onde makter.

Geologien

I sen silurtid (for ca 410 mill. år siden) ble det avsatt store mengder sand i området vårt. Sedimentet, som nå kalles Ringerikesandstein, ligger som et tykt lag i "sokkelen" til Østmarka. Denne berggrunnen kommer for eksempel tydelig til syne i veiskjæringen i Kreppa på veien fra Skien over til Siljan.

I permtiden, ca 130-150 millioner senere, oppstod Oslofeltet med stor geologisk dramatikk i området. Da forekom stor innsynking av jordskorpa og oppsprekking av berggrunn og vulkansk aktivitet førte til at lava fløt ut i stor mengde. Laget som først dannet seg over nevnte sandstein, kan benevnes som tuff.Tuff eller tuffstein er en porøs bergart som består av rester fra vulkanske utbrudd. Ser vi nøye etter i skråningene i Østmarka kan vi også finne et tynt belte med konglomerater før det veksler over i den typisk eruptive bergarten basalt.

Basalt er meget rik på mineraler og dermed næringsrik, og bergarten setter sitt preg på landskapet her. Dette gjør at Østmarka fremstår med stor frodighet ofte kalt "blomster- eller setermarka". Basalten, som strekker seg over et stort sammenhengende område fra Eidangerfjorden og opp til Fjelldal i Skrehelles sørskråninger, mens vi har et mindre felt i sør- og vestsidene av Teigen;kollen i strøket rundt Brennseter og Flittig.

I resten av området - i øst og nord - er syenitten den som dominerer. Når disse mektige massiver som en gang brøt frem gjennom grunnfjell og gammel forstenet havbunn og størknet nede i dypet nå står frem i dagen, er det fordi overliggende vulkanske masser i tidens løp er tæret ned til "roten" av en fjellkjede. Vi finner i dag nydannelsen etter nedbrytingen innen Oslofeltets grenser i øst, syenitt i Vealøs-Skrehelle-området og i området Mofjellene opp mot Svanstul.

Vi har også innslag av larvikitt og rombeporfyr. Rombeporfyr er et sjeldent mineral, men det fins en del øst for den relativt beskjedne forekomsten i Skien i et strøk gjennom Siljan og i store deler av Lardal.  I vår kommune kan vi se rombeporfyr nord for Fjelldalen vest for Skrehelle og nordover mot Flittig. Larvikitt finner vi også ved Skrehelle og nordover mot Luksefjell. (men, ikke all Larvikitt er blålig og drivverdig slik vi finner den nær Larvik i Tvedalen)

Setermark

"På det midterste trappetrinnet i Østmarka, der villvekstene virkelig gnistrer til i korte sommeruker, der finner vi spor etter det gamle seterlivet - naturlig nok. Og mellom Lensmannsseter og Ryggen ligger kjerneområdet, et nesten sammenhengende lappeteppe av irrgrønne setervoller og glemte utslåtter som bindes sammen av nedgrodde stier og ruglete kjerreveier opp fra selve Gjerpensdalen, fra Sneltvedt, fra Ryggen. Der nede et sted var hovedbølet å finne. Navnene her er nesten historie for seg selv lengst sør finner vi setra som hørte til den sørligste Løberg-gården, Søgårdseter, og så kommer naturlig nok Mellomgårdseter.

Merkelig nok finnes her ikke noen Nordgårdseter, men derimot Gamlestulen, Hofgaardseter, Svenkes-seter, Jens’s seter, Rustan østre og Rustan Vestre, Gaupåsen Øvre og Gaupåsen Nedre, Lensmannsseter og Sneltvedtseter - og faktisk enda flere.

Slik kan vi følge lendet nordover mot Skrehelle, og så kan vi i navn og landskap lese oss til en tid som var, en hverdag som stilte hardere krav enn det vi kanskje kan tenke oss i dag, der hvert strå på setervollen og i utslåttene hadde verdi i seg selv - det ble om sommeren kjørt hjem mer enn 30 lass høy bare fra Gaupåsen. Men så uten tvil hadde menneskene også dengang sans for og trang etter å oppleve skjønnheten og gleden i samspillet mellom det som vokser og det som bokstavelig talt legger farge i hverdagen - blomstene på alle villengene, de utallige grønn-nyansene i junifarget lauv, den dirrende, etterlengtede forsommervarmen under vestvendte lier." - dette har Magne Kortner skrevet.

Tiden før privatbilismen

I gammel tid, før biltrafikken tok seg opp, gikk det mange ferdselsårer gjennom Østmarka mellom Gjerpen og Siljandalføret. De ligger der ennå som stier og tråkk gjennom marka; - i dag som spennende turveier. Noen er "kranset" av kastrøyser enkelte steder. Men, bilen har altså overtatt, og nå er det Siljanveien, r.v.nr. 32, som kan by på moderne transport.

Så sent som i 1920 var det imidlertid en heftig debatt i Siljan herredsstyre om man skulle gå til innkjøp av et bedre befordringsmiddel enn en lastebil med trebenker. Enkelte hevdet med styrke at noen nevneverdig biltrafikk mellom Skien og Siljan kom det neppe til å bli!

Navn på utfartsteder langs Siljanveien som Thoras hytte, Kikuthytta, Heivannet og Vindfjellhytta øst for Siljan vitner om solide turtradisjoner i nyere tid. Skifjellhytta, Jarseng og Vealøs Kapell er steder folk i vårt distrikt knytter til turminner i skog og mark, - varm sjokoladedrikk og hvile for trøtte bein. Vi har en tendens til å bli eldre sa min sjef - sant nok: Skifjellhytta er brent og borte og Thoras Hytte er stengt. Kikuthytta og kaféen ved Heivannet har nå sterkt reduserte åpningstider. Disse stedene er minnerike samlingssteder med stor trafikk på 1900-tallet.

Kilder: Magne Kortner, nettsidene til Gea Norvegica Geopark og NGU, Nye Grenlandsboka.


Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish