Vestmarkas geologi og topografi
Berggrunnen i Vestmarka består hovedsakelig av gneis som er en metamorf form av granitt (Den er mer finkornig; sammenpresset granitt under høyt trykk og temperatur) I sprekker i grunnfjellet har det presset seg fram yngre, vulkanske bergmasser og vannløselige mineraler som har avsatt synlige årer og områder i fjellet. Dette bidrar til å gjøre geologien i Vestmarka spennende. Hele Vestmarka bærer også tydelig preg av erosjonen under istidene - Vi finner skuringsstriper, flytteblokker, hulveier og jettegryter.  Vestmarka er kollete, og toppene er stedvis flate og avrundede, dog med typiske bratte skrenter og ofte steinurer i lesidene bestemt av innlandsisens bevegelsesretning. Slike brattheng og stup finner vi nær sagt rundt om i hele marka særlig i syd og på vestsidene av koller og åser.   

Der Vestmarka møter Norsjø, ligger gårder og bygdesamfunn som oppstod den gang vannet som nevnt var hovedferdselsveien i distriktet. Vi har steder som Grøtsund, Skotfoss og Dalsbygda med gårder som Omdal, Gisholt, Dal og Vassdal. Denne delen vest mot Norsjø og øvre del av elva hørte til det vi tidligere kalte Østre Solum (før kommunesammenslåingen i 1964).

Langs vannveien, ikke minst etter at slusene ved Løveid stod ferdig i 1861, gikk store mengder nyttetrafikk helt fram til midten av 1900-tallet. Nå er det først og fremst rekreasjon med fritidsbåter og øvrig båtturisme i sommeresongen som benytter slusene og vannveiene.

Vi kan se lange, tynne og sorte permiske  magnetittårer (= jernoksid) i prekam-brisk granittisk gneis på noen millimeter i tykkelse rundt om i Vestmarka. Men, slike årer var for tynne til å drive gruvedrift på. De kan eksempelvis observeres mange steder i Ulvsvann-, Ulvskollen- og Brubergområdet. Hvis en går med kompasset og oppdager at dette viser i gal retning, er det trolig ei magnetittåre i nærheten. Flere steder kan nemlig magnetitten lokalt påvirke magnetfeltet slik at kompasset ikke viser riktig nord.

Menneskene og deres virke - mangfold

I Vestmarka finnes spor etter mennesker tilbake til bronsealder og opp til vår tid: Røyser, gravhauger, bygdeborger, eldgamle veitråkk og vadesteder, gamle gårdsanlegg og husmannsplasser. Det sies å være mer enn fire hundre gruver og skjerp etter gruvedriften som pågikk i mer enn tre hundre år. En finner kullmilebunner og rester etter gammel bebyggelse fra gruvetida rundt om i landskapet.

Jernforekomstene i berget her gav grunnlaget for etableringen av Fossum Jernverk (1543); - fra ca 1539 da Glasergruva ble mutet og til 1867 da jernverket ble nedlagt. I full drift dekket hjemmegruvene ca 1/3 av malmbehovet hvilket var bra sammenlignet med øvrige jernverk langs kysten. Hovedtyngden av malmen som måtte tilføres, kom fra Kragerø- og Arendalgruvene.  Det er blitt hevdet at Fossum hadde 40 hjemmegruver med til sammen ca. 400 skjerp spredt rundt i sine skoger i vest. Ikke alle skjerpa er markert med skilt eller inngjerding slik at en må vise aktsomhet om man farter rundt om i marka.

Etter slutten på Fossum Jernverk hang det likevel ved enkelte personer i distriktet et lønnlig håp, en drøm, om å finne rikdom i Vestmarkas berggrunn. Typisk var for eksempel etableringen av "et Aktieselskab til Prøvedrift af Gulseth Grube, beliggende på Abraham Ingebretsens Eiendom; Gulseth i Gjerpen", som det stod i annonsen i Skotfoss Avis i 1903.

I grensen til Vestsmarka har vi, som nevnt, vassdrag med sluser og kanalen, Norsjø, fosser, stryk og stilleflytende elver. Dalsbygda er til tross for store endringer i bygningsmasse og påvirkning av maskinelt jordbruk, ennå et synlig eksempel på gammelt bygdesamfunn. Videre har vi på sydspissen av "Vestmarkaneset", på Myren, et handels- og service- senter i tillegg til at Telemark Politistasjon og Skien brannstasjon er plassert der.

I bydelen Skotfoss har vi et typisk norsk tettsted som vokste fram ved et vannfall der vannkraften ga grunnlag for stor industri, - hjørnestensbedriften Skotfoss Bruk. Skotfoss bruk er nå nedlagt, men en del av fabrikkbygningene og gamle arbeiderboliger minner oss om tiden som var. Skotfoss i dag er å betegne som et boligområde i storkommunen Skien. Drabantbyen Gulset vokste fram i løpet av 30-40 år på slutten av 1900 tallet.

Vestmarka er delt i to sogn med hver sin kirke; Skotfoss og Gulset. Ut mot Norsjø i Dalsbygda på Gisholtgårdens grunn ligger kulturminnet St. Mikaels Kirke - en hule i fjellet som ble benyttet i katolsk tid.

Turliv og opplevelser

Området byr, som nevnt, på flotte og spennende muligheter for turliv og rekreasjon. Avstandene inn til turområdene er korte fra Hyni- og Valebøveien, fra Skotfoss - Dalsbygdaveien eller fra veinettet på Gulset. På kryss og tvers gjennom marka går skogsbilveier, tømmerveier, stier og gamle tråkk. Kan hende finner dere veien fram langs en av de mange malmveiene fra gruvene i området?

Spora etter jernverkstida er mange. Malmveiene viser seg som markerte renner eller hulveier, i myk skogbunn. Her og der i bakker og ufser er det tydelig at jernmalmklumper har falt av malmsledene under transporten ned mot Fossum Jernverk. Og, flere steder innover i marka kan vi støte på kullmilebunner om vi er observante nok på vår ferd gjennom skogen. Kanskje finner vi spor etter ei gammel hustuft og en voll som var ryddet av en leilending eller husmann?