Landskapet
I likhet med Solumområdet og Kilebygda består Melum av et typisk kollelandskap gjennomskåret av små daler preget av raviner der bekkene har gravd seg gjennom leirjord og løsmasser i bunnen av dalene. Fjelltoppene er slipt ned og avrundet av isbreen som dekket landet, men de rager trassig og mange steder bratt opp i 200 - 350 meters høyde over havet.

Melum har samme geologi som Solumområdet (og Kilebygda),  grunnfjell fra prekambrium. Selv om Melumområdet ligger lenger fra grensen til Oslofeltet enn Solumområdet og Vestmarka, er det også her noe oppsprukket grunnfjell med synlige mineralinnslag av hydrotermale bergarter og vulkanske gangbergarter.

Gjennomgangstrafikk - mellom?

Melumbygda har hatt betydelig gjennomgangstrafikk opp gjennom tidene. Til og fra det indre av Telemark passerte trolig det meste av trafikken over land, men også i godt samspill med bruk av båt og trafikken på islagt vann over Norsjø. Vær- og føreforholda påvirket i sterk grad valget av fremkomstmidler og reiserute. Bygda ligger trafikkmessig mellom vannveiene Norsjø og Kilevannet, og bygda ligger også halvveis mellom Ulefoss og Skien. Således er det mange som mener at navnet på bygda kommer av ordet "mellom" i første ledd. Kanskje ikke så dumt? 

Mer vitenskaplig: O. Rygh skrev følgende: "Međalheimer, Mellemgaarden, samensatt av međal og heimr. Navnet synes her neppe at kunne sigte til Beliggenhed mellem to andre Gaarde, men snarest til central Beliggenhed "Gaarden i Midten" i den først og bebyggede del av Mælum Sogn, fra Marum i Vest til Bergan i Nord og til Dolven i Øst. Gaarden er Kirkested."

Ei gammal skogsbygd 
Beretningen som her følger, er hentet fra 1951 årsskriftet til Solum Historielag og gir uttrykk for den stemning som en ennå kan bli besjelet av når en rusler rundt langs stier og tråkk i Melum.

"Setermarken i Mælum" av Jonas Aspheim:

«Kunne vi tatt en tur gjennom Norge i et av åra omkring 1500, ville vi overalt ha møtt milevide skoger mellom de små bygdene og grendene inne i landet, - stille og urørte skoger, der folk bare dro inn på jakt, fangst og fiske. Trevirke til husbygging var det nok av tett ved gården.

Halvannet hundre år senere er land og folk mest ikke til å kjenne igjen, - ved første øyekast i alle fall. Det hadde lysna i de store skogene. Det var liv og travelhet der inne. Øksa klang mot gran- og furulegg. Trær blei felt hvert år i store mengder, - ikke bare for å gi plass til åker og eng til nye gårder og grender, men også for å bli skåret opp ved sagbruk som durte i vei ved bekker og elver landet rundt, og sendte lange tog av plankekjørere ned til utskipningshavnene. ”Ute ved kysten var det begynt å bli glissent mellom trestammene, og mange steder inne i landet blei skog hogd ned for fote og kløvd til ved, eller brent til kull for å drive smeltehytter og masovner.”

Skogsdriften fikk betydelig omfang utover fra 1500-tallet da etterspørsel etter trevirke til kullbrenning og ved til den fremvoksende gruve- og jernindustrien. Melums skoger lå innenfor rekkevidden av tre jernverk - Fossum, Ulefoss og Bolvik.  Hogsten medførte gradvis at terrenget åpnet seg dermed for mer jordbruk og seterdrift innover i bygda. Hertil kom at betydelig sagbruksvirksomhet, både for eget bruk og for eksport, skjøt fart og påskyndet avvirkningen av skog. Det ble rigget oppgangssager rundt om i bekker og større vassdrag. - I Skien vokste det som kjent fram betydelig virksomhet med produksjon av trevirke og handel i den forbindelse. 

Hesten ble meget verdifull for bøndene i gårds- og skogsdriften. Hestehold er ennå en markert del av gårdsvirksomheten i bygda. Ikke som før, da man drev jord- og skogbruk med trauste arbeidshester; nei, nå er det travhester og hest brukt som fritidssyssel som dominerer - en geskjeft som dog er sikrere enn leting etter sølvet inne i Grasdalen.

«Sølvkua» 
Fantasien om bergets skjulte rikdommer kommer sterkest til uttrykk i tanken om at det finnes store skjulte sølvforekomster inne i Grasdalen. Ja, også i vår tid kan enkelte ikke helt fri seg fra drømmen om at dersom "sølvkalven" i berget lå i Kongsberg, så ligger "sølvkua" i Melum i Solum, nærmere bestemt i Grasdalen. Derfra skriver det seg gamle sagn og beretninger om årelang leting etter bergets edle metall. En aura av eventyr og håp hviler med andre ord over landskapet der inne.

Skal du lytte til geologene og fagfolka, kan du spare deg forhåpningen om å gjøre funn. Men, har du derimot mer sans for sagn og myter og folkets beretninger fra tidligere tider, kan kanskje en tur til Grasdalen svare seg?

Men, ganske visst er det her, som ellers i gamle Solum kommune, at det er hardt arbeid generasjon etter generasjon som har gitt utkomme for de fleste, og det er nok den sikreste måten for folk flest også i fremtiden. 

Opp i liene og innover i dalene står granskogen tett. Gårdene ligger spredt i grendene i bygda med åpne og bakkede jorder, både slake og brattlendte. På toppene av de isskurte kollene klorer furua seg fast; skogen og naturen er bygdas rikdom!

Patriotisme og dugnad
Bygde- og bydelspatriotismen er ennå markant trekk flere steder i Skien. I Melum er det kanskje bygdas beliggenhet mellom Skien og Ulefoss i Holla som har motivert melumværingene til å mobilisere ekstra for vern om melumbygdas identitet og goder? Innad har man imidlertid også, fra tid til annen, hatt interessekonflikter mellom de små grendelaga: - hvor skulle sentralskolen ligge?

Spørsmålet har stått ubesvart i ca 60 år. Og, hvor skulle idrettsanlegg og klubbhusert plasseres?... Man valgte ”nøytralitetsplassen” mellom Stavdal, Bergan og Dolva i skogen utenfor bebyggelse, nær ungdomshuset Medalheim. Ungdomshuset har en historie tilbake fra 1898. De som i den første byggekomitéen som var uenige i å bygge på Aspheim (Fiskedalen) ble skiftet ut. Medalheim blei så bestemt og huset ble innviet der i 1908..

Først i 2009, da muligheten for at sentralskolen skulle plasseres på Klovholt, sluttet melumgrendene seg sammen mot den ytre plasserings-"trusselen" og gikk inn for skoleplassering på Bergan. Etter iherdig felles innsats kunne man så ta det utvidede og fornyede skoleanlegget i bruk.

Det er en lang og ærefull historie om det Melumfolk sammen har fått til opp gjennom åra. De har nedlagt imponerende dugnadsinnsats for sin skole, og før det både i reising av ungdomshuset Medalheim (tre ganger på samme tomt), idrettsanlegget og det store og flotte klubbhuset samt skytebanen med klubbhus.

Kanskje er det bygdas beliggenhet midt mellom Skien og Ulefoss som har motivert melumværingene til gjennom tidene å mobilisere ekstra samhold til vern om bygdas identitet og goder?