Ei fjellbygd i Skien

Luksefjell er bygda fra sydenden av Fjellvannet og nordover. I det daglige inkluderer folk flest hele dalføret fra Fjellvannet med Vassenden i syd til nord i Finnvolldalen på grensa mot Kongsberg. Ja, mange tar også med vann og heier i vest (Sauheradfjella) og terrenget øst for dalføret (Økterenområdet) under begrepet Luksefjell.

”Vi har vært i Luksefjell og plukka bær!” – Uttrykket ga i siste del av 1900-tallet en viss status i vårt distrikt: Skikkelig bærtur! I våre dager er det mer sommer- og vinteraktiviteter som fiske og turgåing – det vil si muligheter for opplevelsesrikt friluftsliv – som trekker.

Geologisk kan man si at Luksefjell og Sauheradfjella representerer Grenland i miniatyr, skrev regionsgeolog Sven Dahlgren i Grenlandsboka (1991). På grunn av høyde og klima er fjellskogen dominerende i området. Det er store områder som nå er avsatt til Naturreservat.

Fjellvannet etter oppdemmingen ligger på 283 meter over havet. Hele Luksefjellområdet ligger høyere enn dette nivået. Økteren ligger på 469 moh. Vanna innover i Sauheradfjella  ligger i høyder mellom Stengestadvatnet på 469 og Steinbruvatnet på 702 moh. De høysete fjelltoppene er Nare på 805, Ørnenuten på 811 og  Skårrafjell ved Eiangen(632) på 814 moh som er Skiens høyeste punkt.

Eiendommer under Løvenskiold

Admiral Kort Adeler og hans etterkommere overtok og kjøpte opp betydelige eiendommer i Gjerpen på 16 og 1700-tallet. Rikdom og posisjon i Grenland oppnådde Kort Adler (1622-1675 –adlet i 1666) som takk for sin heroiske krigsinnsats i kongens tjeneste. Han fikk overdratt til seg det gamle Gimsøy klostergods. Det ga han eierskap til store eiendommer bl.a. i Gjerpen og Solum.

Hermann Leopoldus som ble adlet i 1739 under navnet Løvenskiold, overtok eierskap i Fossum Jernverk på 1730-tallet adelerfamiliens eiendommer som i hovedsak fra gammelt av var kloster-, kirke- og krongods.  Løvenskioldfamilien har forvaltet sine eiendommer med stø hånd gjennom 10 generasjoner. 

Bosetting

Det er gjort funn fra steinalderen etter menneskers ferdsel i fjellet. Her drev de jakt og fiske. Omfattende funn av leirplasser og sesongbosteder ved Fjellvannet viser det. Sagnet om Haugerud kirke og "garpenes" (tyske bergmenn) jakt på sølv i middelalderen er en annen indikasjon på bosetting.

I gammel tid lå denne nordre delen av kommunen som statsallmenning og ingenmannsland. Landskapet ble så gradvis og stadig lenger mot øst tatt i bruk til seterdrift av bønder fra Sauherad. 

Etter hvert så folk på vandring fra andre steder også mulighet for å bosette seg i denne allmenningen. Her prøvde de å livnære seg og familien så godt de kunne. De slo seg ofte ned som fastboende småbrukere på gamle, forfalne setre. Nykomlingene følte seg gradvis tryggere, og de satte seg opp mot sauheradbøndenes påståtte hevdvundne rettigheter til setermark.

Interessekonflikten som oppstod mellom det som sauheradbøndene mente var sitt og nybrottsfolkets behov for bosted, var hard. Ja, på slutten av 1700-tallet dro en gruppe småbrukere til og med ned til Kongen i Kjøbenhavn og klage sin nød. De mente at området var Statens eiendom og således gav dem rett til bosetting i Luksefjell.
Resultatet ble at mot en viss avgift til sauheradbøndene, fikk småbrukerne bli, og bygda Luksefjell (inkludert Økteren og Bestulområdet) vokste fram.

Fra å ha sognet til Sauherad Kirke og kommune fra gammelt av, ble Luksefjell i nyere tid innlemmet i Gjerpen og knyttet til Gjerpen Kirke. På midten av 1800-tallet fikk man egen kirke i Luksefjell under Gjerpen sognekirke. Veien var enklere ned gjennom bygda og utover til Skien enn over fjellet til Sauherad.

Landskap og livnæring

Jorda bød ikke på muligheter for jordbruk i noen stor skala. Det var knapt nok til eget hushold. Men, de hadde grunnlag for en del dyrehold da beitene kunne by på gode forhold på små teiger innover i skogsmarka og heiene i den varme årstiden. Vanskeligere var det å berge nok fór gjennom vinteren.

Mose og lauv var nødvendig tilleggsfór til det lille høyet man klarte å få i hus. Gjennom vinteren måtte man ofte hente mat til dyra fra små uteløer og høystakker man hadde spredt om i utmarka der gress var å finne.  På vårparten betydde dette mangel på fór som ofte førte nød og sult for dyr og mennesker. Dyra måtte tære på de fettreservene de hadde opparbeidet i sommerhalvåret.

I dette fjellandskapet var altså dyrehold, jakt, fiske og bærsanking en nødvendighet. Og hele familien deltok. Man forsøkte kort sagt å utnytte alle de ressursene man rådde over for å berge seg gjennom de vekslende årstidene.

Etter hvert som teknisk utvikling skred fram fikk skogen større og større verdi. Trevirke ble nyttet i gruve- og jernverksdriften og senere treforedlingsindustrien; - fyrsetting i gruvene, trekull, bygningsmaterialer, trefibermasse og papir. Med denne utviklingen ble livsvilkåra i Luksefjell endret: Småbrukerne og fangstfolket ble arbeidstakere, skogsarbeidere, ”kølakjørere” og tømmerfløtere ansatte under Fossum og dermed lønnsmottakere. De små leilendingsbruka dreiv de på si. Jakt og fiske bidro derfor fortsatt til livsoppholdet som et helt nødvendig suplement.

Liv og virke

Gamle stitråkk og vandringsleder preger ennå fjellbygda og naturen i Luksefjellområdet. Moderne trafikk og nødvendige traséer for folk, fe og tømmer er blitt bygget ut til veier som slynger seg gjennom bygda langs hovedvassdraget og innover i tømmerskogene og opp i heiene. Spesielt kjent er Kongeveien som i sin tid gikk nordover fra Skien med båt over Fjellvannet, gjennom Luksefjell og opp dalen forbi Bestul til Godal, så videre gjennom Finnvolldalen til Sølvverket og Kongsberg. I dag er det traséen gjennom Finnvolldalen som trolig bærer best preg av den gamle leden. Sauheradfjella ligger mer urørt, og der treffer vi stykkevis på en del av de gamle seterveiene mellom vest og øst.

På slutten av 1800-tallet pågikk en intens debatt om hvor jernbanetraséen mellom Vestfoldbanen og Sørlandsbanen skulle legges. – forbi Skotfoss og vest for Norsjø eller over Luksefjell gjennom Langerøddalen til Kongsberg. Som vi vet, var det linjen over Valebø til Nordagutu som til sist ble valgt. 

Veien til Luksefjell var også et hett tema i avisenes spalter på begynnelsen av 1900-tallet: Øst eller vest for Fjellvannet? Vest ble valgt for så mange år senere å bli lagt på østsida.

I våre dager jobbes det på ny med å få god utnyttelse av vannkraft-potensialet i området. Det er et stort kraft- og vannreguleringsprosjekt der man på hensynsfull måte vil tilpasse seg naturen. Store arealer med vann, heier og fjellskog er underlagt en omfattende verneplan som omfatter sammenhengende arealer både i Telemark (Skien), Buskerud og Vestfold. Det er Sauheradfjella og Skrim Naturreservat opprettet i 2002.

Sauheradfjella med "Lillevidda" eller "Veslevidda" (minst 700 m.o.h.) med Nare og Ørnenuten og Sondalsmarka og i tillegg Solumsfjell, er et variert naturområde lovprist for sin mangfoldige og varierte natur. En vandring i disse traktene har inspirert mange til å ta sin penn fram og skrive ned sine inntrykk og opplevelser. Hatten av for Turistforeningen og jeger og fiskeforeningene som har tilrettelegging for bruk sammen med eieren Løvenskiold-Fossum. Foreningen planlegger nå i kontakt med grunneierne å tilrettelegge en vandringsled mellom Svanstul og tettbebyggelsen i Skien.