Hopp til hovedinnholdet

Kilebygda

Kilebygda Kirke på Odden i Kilevann bygget i 1859

Folk fra Melum og Kilebygda hadde tettere samkvem før i tiden. Kilevannet knyttet dem sammen i hverdag og fest. Når vi nå likevel har valgt å dele distriktet i to områder,  er det bl.a. fordi dette er to sogn med sine respektive kirker og skoler. Men først og fremst fordi veiene fra Geiteryggen i vår tid fører oss i ulike retninger, - mot Ulefoss og Midt-Telemark eller mot vest i retning Drangedal.

Kilebyga er et lavmælt skoglandskap med tjern, vann, bekker, elver og heier. Du bør skru ned tempoet på din vandring for å få fullt utbytte av turene i marka, observer og opplev naturen der du er. - Slik jernverkseieren på Bolvik bl.a. skreiv i 1784 om våren i Kilebygda : «Fuglene sang sin høysang til lundene med sitt nyutsprungne løv, og bekkenes sus og fossenes brus fyller dalene og gir gjenlyd fra de omkringliggende åser og fjell.»

Vannet var veien

Kilebygda i dette atlaset beskrives av sognegrensa mot Melum og Solum. Kilevannet er, som navnet antyder, en nærmest naturgitt ferdselsvei i flere retninger (kiler). Vannet binder gårder og små grender med tilstøtende skog og hei sammen til ett bygdelag. Kilebygda er således et treffende navn for landet lengst vest og syd i Skien. Bygda har sine grenser mot Skiens nabokommuner Bamble, Drangedal og Nome. Folk i Kilebygda og Melum var altså i tidligere tider knyttet tettere sammen av naturgitte forhold , - den gang veier med busser og biler ikke eksisterte.

Sommer som vinter var Kilevannet bygdefolkets ”hovedvei” på isen eller i båt til og fra gårder og plasser, kirke og gravplass, skoler og kjøpmann. Nå er det på en måte motsatt. Mange mennesker har Kilevannet som et mål for utflukter og turer. Her har de sine badesteder, sitt fiske, og sin lille vik nær sagt for seg selv. Ferie-, hytte- og fritidslivet har god kår i denne delen av Skien. Mens Melum har sin front vendt mot Norsjø, har Kilebygda mye av sitt areal innover i marka som ligger litt høyere enn Kilevannets vannspeil (62 moh) .

Naturen
Kilevannet er meromiktisk, det vil si at det nederste vannlaget er stillestående. Dette dypeste laget består av gammelt sjøvann,antakelig fra før landhevinga etter siste istid for 10 – 12 000 år siden. Berggrunnen i Kilebygda er grunnfjell fra Prekambrium. Det er dype skoger og myrer og små vann. Tilsiget av vannet i bygda går hovedsaklig mot Kilevannet.

Ut fra vannet går så ei elv mot havet gjennom Siljantjern sydøst for Bolvik gård. Kilevannet har sitt endelige utløp ved Herre i Bamble, Herrevassdraget. Gjennom vassdraget fikk skogsbygda fraktet ut sin store verdi opp gjennom tidene, tømmer og annet trevirke. Ned til Bolvik og jernverket eller ut til sagbruka i nedre del av Herrevassdraget.

Den store jordforkastningen (Porsgrunn - Kristiansand) skjærer gjennom Porsgrunn fra Gjerpen. Videre krysser forkastningen på tvers av ytre del av Voldsfjorden og strekker seg sydvestover gjennom vann i Bamble. Hellestveitvann, Mevann, Flåte og Langen ligger i forkastningen som så bøyer av videre ned gjennom Agderfylkene. Flåte og Langen grenser mot Kilebygda. Kilevannet er også dannet som konskvens av små forkastninger i jordskorpa.

Forkastningssonene har gitt svekkelser i berggrunnen som har medført sterkere grad av erosjon. Gislesjøen er et annet eksempel. I sprekkdannelsene har vi ofte fått mineralrike ertsganger. Det vil si at det er utfelt ulike vannløslige mineraler - hydrotermale avsetninger. 

Gruvevirksomheten i Grenland har i hovedsak skjedd i slike forekomster av mineraler der man har funnet driften lønnsom eller lovende.
Jordforkastningene, i nærheten til Oslofeltet og nær til den en gang aktive og særegne Fen-vulkanen, må opprinnelig ha medført betydelig jordskjelvaktivitet i Kilebygda. Jordskjelva har nok tidvis vært voldsomme og hyppige.

Med varmere klima har for eksempel et sky og stillferdig dyr som hjort, lagt spesiell elsk på Kilebygdas vanskelig fremkommelige terreng mange steder. Bestanden av hjort har tatt seg betydelig opp her de senere åra. Om vi ikke støter på disse dyra direkte, kan vi i hvert fall komme over oppsatte foringsstasjoner, eller andre spor i naturen hvilket røper deres eksistens i området.

Gård og jernverk
Gårdene i Kilebygda er jevnt over små, men i Solum Bygds Historie bind II (T.Gjone) står det bl.a. om gården Bolvik: "BOLVIK (og Grøtvik) ble tidligere regnet med til Solum sogn. Det var først etter opprettelsen av Kilebygda som eget sogn, - 16. mai 1860; - at Bolvik gård (gnr. 35 i Solum) ble overført til Kilebygda sogn.

Med et blikk på kartet av i dag kan det synes underlig at gården heter Bolvik der den ligger nesten to kilometer fra Voldsfjorden (og med god avstand fra Kilevannet.) "En mulig forklaring kan kanskje være at på den tida da gården ble ryddet og fikk fast bosetning, sto havet noe høyere så fjorden gikk inn imot det stedet der rydningsfolket slo seg ned," står det i bygdehistorien … og videre: "Med sin gunstige beliggenhet, nær havet og i et lende der rydding og oppdyrking av jord ikke bød på store vanskeligheter, ble Bolvik tidlig en stor gård med en rekke husmannsplasser i større eller mindre avstand fra hovedgården."

I 1692 anla daværende eier, Halvor Borse, et jernverk på gårdens grunn. Det var Bolvik Jernverk på Vold, innerst i Voldfjorden. Verket var fra starten av sterkt knyttet til jernverksdriften på Ulefoss, men Bolvik Jernverk kom allerede på 1700-tallet i familien Løvenskiolds eie og var det helt til driften opphørte (konkurs) på midten av 1800-tallet. På slutten av hundreåret var det omfattende is-eksport fra Vold. Bolvik var da omgjort til is-forretning med isdam, ishus og kaianlegg av eier Frederik Croft.

Ei egen bygd
Selv om Kilebygda og Melum var knyttet sammen administrativt og geistlig som ett sogn i sin tid, nevnes også Kilebygda som definert område allerede i middelalderen. Den gamle gården Frønes er nevnt i Røde Bok (1398) som del av Gjerpen Kirkes eiendom "I Frøynesæ i Kilunum" - Frønes ved Kilevannet. (Solum Bygds historie 1.bind).

1730-årene ble svært viktige for Norges utvikling bl.a. fikk vi lov om skole på landet (1739).

Allerede i 1743 fikk Solum sin "Solum skoles grunnlov". Av denne fremgår at Kilebygda blir betraktet som en egen del av kommunen riktignok tilhørende Melum sogn. Noe over hundre år senere får så bygda egen kirke i 1859 på Odden i Kilebygda.

«Kilebygda kirke ligger ualminnelig vakkert til på Odden ved Kilevannet. Den er 8-kantet (oktogen) i grunnplanet med et brutto golvplan på 175 kvadratmeter og sitteplass til ca 300.»  (Solum Bygds historie)  

Fram til slutten av 1800-tallet, som forøvrig på landsbygda i Norge, var det omgangsskolesystemet som dominerte. Bygging av faste skoler i landet ble et lovkrav. I Kilebygda dukket det etter hvert opp en rekke små skoleanlegg: Vold (1841: verksskole, senere kommunal), Frønes skole og Gisholt eller Kongstvedt skole. På slutten av 1800-tallet ble det også skilt ut egen skole i Høydalen, Høidalen skole. Så i siste halvdel av 1900-tallet ble Vold-kretsen overført til ny skole på Svanvik (Solumområdet) mens Frønes og Gisholt skoler ble sentralisert til ny skole på Jensejordet, kalt Kilebygda skole.

Kilebygda skole har vært nedleggingstruet i flere år og ble vedtatt nedlagt i aug. 2012. Privatskole ble da etablert i skoleanlegget  på Jensejordet.


Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish