Gå i dekning! Hjemmefrontens ledelse oppfordret befolkningen om å yte motstand for enhver pris, - koste hva det koste ville. Budskapet var: "Ingen må møte til mobilisering for okkupasjonsmakten!" - Alle gode nordmenn ble oppfordret til å beskytte våre unge menn. Ingen var i tvil om at hjemmefronten mente dette alvorlig! Mange ungdommer gikk i dekning og gjemte seg på landsbygda i hytter og seterbuer.

Man måtte organisere og gi hjelp til ungdommene slik at de ble oppdaget og innrullert i den tyske krigsmakten. Milorg. Sørhet for å skaffe skjulesteder og de opprettet av to skauguttleire, i Ytre Gjerpen og i Kilebygda i Solum. Det ble ansett som kriminelt å skjule gutter som unndro seg mobilisering. En kunne risikere fengsel og dødsstraff!

Kilebygda var aktuelt skjulested. Unge menn søkte til skjulesteder i hopetall rundt om i Kilebygda. Rundt om i skauene i bygda hadde guttene etter hvert lagt beslag på hytter og krypinn, og de installerte seg som best de kunne. Det var ikke tale om sengeplass til alle, men foruten dobbelt belegg i køyene ble bord, benker og golv brukt som liggeplass, det var kort og godt overfylt mange steder i mai 1944. Folket i Kilebygda var meget hjelpsomme mot «guttene på skauen» og hjalp dem så godt de kunne.

Nazimyndighetene var stadig ute etter guttene. Dersom det hadde kommet en rassia da, ville mange vært ille ut og det hadde nok kostet menneskeliv. Mange ville lagt i vei på flukt og noen ville nok greid å komme seg unna. Men, hvor skulle de legge veien og hvor skulle de få tak i mat? En måtte gå ut fra at området da ville bli besatt av tyskere og noen måtte ha regnet med å bli tatt til fange.

For å få guttene samlet under norsk beskyttelse, kontroll og vakthold, og for å få ordnet med helt nødvendige forsyninger til livsoppholdet i villmarka, ble det bestemt å opprette en skaugutt leir i det skjulte. Et område mellom Mjåvann og Henneseidvannet ble valgt ut som høvelig. Hulka skauguttleir ved Krokvann ble dermed etablert. 

Etablering av leiren. Redskap og materiell som man trengte, ble skaffet fra byen og fraktet/båret inn til byggeplassen. Under arbeidet bodde guttene i de hyttene hvor de hadde slått seg ned. Men, enkelte syntes det tok for lang tid å gå den lange veier fra og til sine skulesteder hver dag. Derfor slo mange seg ned på på det nye leirområdet ved Krokvann og bodde i telt eller barhytter. Å farte landeveiene innebar også fare for å bli oppdaget ettersøkte som de var.

Guttene ble oppdelt i arbeidslag. Skogsvante gutter plukket ut trær og hogg tømmer. Snekkerkyndige sørget for byggingen sammen med murerne som stod for peiser og piper. «Amatørene» tok seg av forefallende arbeid og ikke minst nødvendig transport til å fra leiren. Innsatsen var stor. 16 timers dag var det vanlige og her var ingen unnasluntring blir det hevdet.

Midt i villmarka vokste det opp en liten hytteby av laftede hytter.  Hver hytte hadde plass for 10-16 mann og det var til slutt 20 hytter i leiren, med køyer etter veggene og en smal gang i midten. Man lå på tvers for å få plass til alle.

Maten ble tilberedt utendørs der de også inntok sine måltider. Byggearbeidene krevde hele 160 kubikkmeter tømmer samt tak tekningsmateriell med mer. 

«Dagsorden for Hulkaleiren.

Kl.  7.30: Utpurring, lagføreren kontrollerer at hver mann pakker 
              og gjør seg klar til oppbrudd på kort varsel.

Kl   8.00:  Frokost, og deretter reingjøring av leiren.

Kl.  9.00:  Oppstilling til fordeling av arbeid og øvelser for dagen.

Kl.12.00: Middag.

Kl.13.00: Arbeid og øvelser forsetter.

Kl.16.00: Arbeid og øvelser slutt for dagen.» 

Det var nødvendig med strengt vakthold, og mannskapet måtte selvfølgelig stå for rydding og forbedringsarbeide. Guttene var også sørget også for å bære forsyningene fra Høydalen og inn til Hulka. Selv om de var i god form var det slitsomt å gå i ca 2 timer med en bør på opptil 30 kg. Terrenget var kuppert og tungt. «Svettelia» bød, som navnet tilsier, på spesiell utfordring for mange. 

Mange leverandører anså det som en ære å kunne frakte forsyninger av ymse slag til skaugutta. Det var ikke rent lite mat som gikk med til ungdommene. Rundt regnet kan en bl.a. nevne at forbruket per uke var: 800-900 brød, ca 200 kg fisk og 100 kg kjøtt samt 500 kg poteter. Det nevnes varer som hvalkjøtt, størje, spekesild, havregryn, mel, margarin, sukker, sirup, hermetikk osv., - alt i så store mengder at behovet ble dekket. Tobakk var et sårt savn for guttene.

Sysselsetting var nødvendig for å skape og bevare godt miljø. Det var viktig å komme guttenes mange og forskjellige interesser i møte. Ved siden av det daglige «piktarbeidet» i leiren var man opptatt av å skape et trivelig miljø med sport, øvelser og konkurranser og ulike sosiale aktiviteter.  De drev med svømming og stup fra to tårn på 5 og 10 meter. Sportsfisk var en spesielt populær aktivitet.  Guttene drev med bryting og terrengløp og utover i de små timene hendte det man arrangerte festkvelder med opptreden sang, konkurranser og hygge.  

Det var også viktig å være i beredskap. Det blei trent iherdig på å bryte opp og rømme leiren på kort tid dersom virksomheten  skulle bli oppdaget av fienden. Tyskerne hadde sine mistanker og en dag i august 1944 ble flukt nødvendig.

Kilde: Årsskrift 1980, Solum Historielag. (Se vedlagte artikkel om dette.)