Hopp til hovedinnholdet

Løvenskiold Fossum og Fossum Jernverk

På bildet ser man inn mot godset og hageanlegget som er privat område. Ned til venstre langs Jernverksveien, mot Fossumbrua, lå Jernverket. Ved brua er det satt opp 3 informasjonstavler om industrivirksomheten som lå her. (Gea Norvegica Geopark i samarbeid med Løvenskiold.) Innholdet på skiltene er gjengitt i tre artikler her. Gården ligger hovedsakling på leirgrunn 25 til 40 meter over havet. I nord lå i sin tid garden Skavan – nå er grensen mot Bø. Venstøp og Hoppestad ligger i øst og Hyni i Syd. Mot Vest ligger Norsjø (Dalsbygda og tidl. Geitebua)

Gården har et stort helleristningsfelt med typiske jordbruksristninger fra bronsealderen og det er funnet både sverd og øks fra vikingtid. Gården er trolig ryddet i eldre jernalder, men endingen i navnet, heim (fosseimr) kan tyde på opprinnelse helt tilbake til bronsealder; en typisk slektsgård. Den var delt i 3 bruk, Fossum nordre (eldst) Fossum midtre og Fossum søndre, allerede i gammelnorsk tid. De ble notert som fullgårder 1593 og hadde da vært det i lang lang tid. Eksakt hvor gården Skavan lå vites ikke, men eiendommen ble matrikulert som ett bruk under navnet Fossum i 1838. De første husmannsplassene ble ryddet allerede under 1500-tallet da jerngruvedriften startet i Fossum-skauen og sagbruksvirksomhet kom i gang ved Fossum. Glasergruva ble mutet i 1539. I gammel tid var det vaddrett for laks under søndre Fossum.

Se også: http://www.l-fossum.no/ 

Fossum jernverk
Fossum hadde et av landets eldste jernverk, grunnlagt 1539 av Christian 3. Jernverkets spede begynnelse var i 1541. Overtatt av lensherre Preben von Ahnen 1660, deretter ble støping av kanoner påbegynt. Verket kom 1739 i familien Løvenskiolds eie, og stattholder Severin Løvenskiold bygde 1811–18 hovedbygningen på Fossum gård, en av Norges fineste empirebygninger. Jernverket ble nedlagt 1867. Et sagbruk var i drift fra slutten av 1500-tallet til 1960.

Fra databasen til Norges Geologiske undersøkelser har vi her sakset en artikkel skrevet av Alf Olav Larsen:
 

Jernverksdriften i Fossum ble startet i 1543 av  Kong Christian den III´s  bergmesteren Hans Glaser. Han fant jernmalm i Gjerpen 1538 og beskrev det slik: "-  særdeles god og rikholdig malm og beliggende ½ mil fra Skien. Gangen er ½ lagter bred, 150 lagter lang og kan forsyne 3 hammere." (1 lagte = ca. 2 meter).   Dette ble Glasergruva, som regnes som landets eldste jerngruve. Det ble bygget opp en jernhammer, et pukkverk og en mølle på Fossum. I de første årene ble jernverksdriften direkte finansiert av kongen, men seinere drev privatpersoner  verket mot  bestemt ytelse til kongen.  Driften av jernverket var meget variabel og vanskelig de første 80 åra. 

Sølvfunnet på Kongsberg i 1623 førte til ny giv i norsk bergverksdrift. I 1624 startet Johan Post  og Herman Krefting  Jernkompaniet. De introduserte masovnteknikken på Fossum, noe som førte til økt effektivitet og ikke minst at jernet nå kunne støpes, ikke bare smis. Krigshandlingene i Europa på denne tiden (spesielt 30-årskrigen) førte til stor produksjon av kanoner, kanonkuler, stangjern og ovner. Jernkompaniet ble oppløst i 1635, og etter det var det en rekke eiere fram til 1734. I 1655 ble det funnet jernmalm på Fen ved Ulefoss, noe som sikret verket en mer stabil malmtilgang. Senere ble det også fraktet malm fra gruvene ved Arendal og fra Langøya ved Kragerø. Det var vanskelig med malmtilgangen fra Fossumskogene, fordi malmgangene var smale og små og man derfor måtte drive mange gruver samtidig, spredt over et stort område.

 I 1734 ble verket kjøpt av et kompaniskap bestående av kanselliråd Herman Leopoldus og hans svogere Carl, Wilhelm og Peter Deichmann. I 1739 ble Herman Leopoldus eneeier og ble da adlet under navnet Løvenskiold.

I 1783 rapporteres det at verket hadde en masovn, to dobbelte stangjernhammere, en spiker- og boltehammer, et pukkverk, en stampemølle, to melmøller og 6 sager. Utover det hadde verket 40 gruver der man tok ut jernmalm, 60 skoger som skaffet tømmer til kull og sager og 9 dammer for å blant annet å fløte tømmer. Produksjonen var på 575 tonn støpegods og 340 tonn stangjern. Fossum jernverk var så i familien Løvenskiolds eie inntil det ble endelig nedlagt i 1867 etter 324 års drift. De norske jernverkene ble gradvis nedlagt på slutten av 1800-tallet, på grunn av konkurranse fra andre steder i Europa der man hadde gått over til Bessemerprosessen. Den tok fordelen av at man brukte steinkull isteden for trekull, og at det ikke tok mer enn ca. 25 minutter å smelte metallet.

Gruvedriften

Store skogområder som innbefatter de viktigste gruvene er fremdeles i Løvenskiolds eie. Gruveområdet har en størrelse på om lag 20 x10 km, fra Nisterud i nord til Farelva i sør og fra Norsjø i vest til Falkumelva og Bøelva i øst. Det finnes hundrevis av gruver og skjerp i området, men en god del av de sørligste er forsvunnet på grunn av boligbygging, spesielt i Gulsetområdet. I 1970-årene foretok Bergvesenet en systematisk gjenfylling av gruver i området fra Gulset til Ulvsvann.

Dette medførte at også mange gruver gikk tapt. Glasergruva er en av de største i området og var den første til å bli satt i drift. I sørvest er det en fyrsatt stoll som kan følges vel50 m innover i fjellet før den er stengt av et ras under en stor dagstrosse oppe i åsen. Videre mot NV er det en rekke dype skjæringer og gruva kan følges mer enn250 m over åsen. Når det gjelder volum er Breigangen den største og består av tre dype og vide sjakter fra dagen over en avstand på vel40 m. Dybden skal være mer enn45 m og i tillegg er det gjenraste stoller.

 Andre store gruver og viktige gruver ligger rundt Brubergdalen. Lengst nederst i dalen ligger Østre og Vestre Bruberg gruver, mens lenger opp i dalen ligger Magneten eller Magnetkollen og Geita gruver, henholdsvis på nord- og sørsiden av Brubergdalen. Koordinat for provinsen er satt ved stollen i Glasergruva, den første gruva i drift. Forekomstene av jernmalm i Fossumskogene består av ganger med hovedsakelig magnetitt og kvarts. Disse er sannsynligvis permiske (ca. 250 mill. år?) og gjennomsetter grunnfjellet (eldre enn 600-1200 mill.år.)

Gangene er vanligvis mellom 10 og50 cmbrede, men kan varierer fra noen få millimeter til flere meter. De lengste gangene kan følges 2-3 kmgjennom terrenget. Gangene sør for Ulvsvann har strøk hovedsakelig NNV-SSØ, mens gangene nord for Ulvsvann stryker mer NØ-SV. Det finnes også ganger som stryker i andre retninger, ofte NV-SØ. Men f.eks. Breigangen stryker Ø-V. Av andre mineraler enn magnetitt og kvarts er det varierende mengder av flusspat, kalkspat, hedenbergitt, granat (andraditt), epidot, kloritt og pyritt. Lokalt finnes også Ilvaitt, helvin, ferroaktinolitt, palygorskitt og hematitt. Med unntak av hematitt er de sistnevnte mineralene stort sett funnet i Breigangen. 


Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish