Allfarvei
Veien langs Norsjø var best og enklest på frossen sjø. Vår og høst når veien på land var dårlig og isen usikker var det problemer å komme fram. Langs hele ruta fra Fjære til i Solum til Sauherad lå det vertshus og roskiftesteder langsmed  Norsjøs kyst samt skysstasjoner og hestebytte langsmed allfarveien. - Opp bakken fra Melumelva ved Melum kirken og til Melum Gård ble tråkket kalt "Kudrittveien". Denne betegnelsen fortsatte videre fra Melum gård til Stasjonbergan. Der er mulig at krøtter på vandring la igjen nok til at veistrekningen fortjente navnet, men det er mer sannsynelig at strekningens opprinnelige navn var "kudriftveien".

De store vandringer med krøtter, fedriftene, foregikk i hovedsak i tidsrommet  ca 1850 til 1930, den gang omsetningen av storfe blei satt i system. Profesjonelle storfehandlere og driftekarer drev fram store flokker av dyr som skulle selges rundt om i distriktene på bestemte løkker, stemner eller på auksjoner bort . I vårt distrikt var det fe-ruter på nordøstsida og sydvestsida av Norsjø ofte var målet å få omsatt dyra i Skien. Dyrsku'n i Seljord har en lang stolt tradisjon selv om biltransport for lengst har erstattet drifting etter krøtterstier og landeveier. I gammel tid ble også transport av dyr i båt.

Veien forbi Gutufjell.Ved Stasjonbergan er det funnet fornminner, og her ved krysset ligger skysstasjonen. Veien videre rett nordover til Stasjonsbergan mot Holtan Langeland og Klovdal i Holla var imidlertid kupert og kronglete og leirete. At man i gammel tid valgte å bøye hovedferdselsåra av og over mot Bruset for så å runde Gutufjell (derav navnet?) er ikke usannsynlig. Man fikk på den måten en bedre vei opp forbi Østre Tveitan og inn i dalføret nordover til Klovdal i Holla (Nome). 

Når ble vandringsledene vagt?
Riksveien (36) er som kjent blitt anlagt forbi Bruset gård og på østsida av Gutufjell og Giverstolen fram forbi Klovdal. Hvor langt tilbake denne traséen har vært benyttet vet vi ikke. Driftehandelen i Telemark var i hovedsak en utveksling mellom øvre og nedre deler av fylket. Driftekarer i Øvre Telemark kjøpte fe som enten hadde vært på beite på Telemarksdelen av Hardangervidda eller som hadde vært utenfor distriktet men som var tatt hjem om høsten, såkalt hamningsfe skriver Anna Helene Tobiassen. Dette var krøtter som ble solgt utover i bygdene i nedre Telemark og i Skien