Som så mange andre steder i Sauheradfjella har også dette lille vassdraget sin egen historie - og skal vi se nærmere på den, må vi bevege oss enda et stykke innover i marka, over til Fjellstul. For der finner vi den egentlige kjerne til historien om fløtningen - eller her må vi vel snakke om brøtningen - som engang skulle finne sted i et av de mest kronglete elveleier som tenkes kan. Ja, folk som passerer her om sommeren på vei mot Nare, er knapt nok klar over at det finnes vassføring i kronglekrattet øst for stien.
I året 1809 solgte Lovald i Sauherad skogen omkring Fjellstul til Løvenskiold-Fossum for 800 speeidaler, eller 3200 kroner etter dagens verdimål. Og det var en romslig eiendom som strakte seg fra Gullbudalen over til Håkastul, opp til Bustul og forbi Ørnenuten, videre helt over til Narefjell. Men som vanlig beholdt Sveinung Lovald seter-retten og beiteretten og retten til å drive fram tømmeret - så sant han kunne gjøre det til samme pris som andre. Akkurat det med å drive fram tømmeret fra Tvetjønn skulle vise seg å bli heller tvilsomt." 
 

Strabaser med å lage tømmerrenne og demning for å få tømmeret fram i ulendet, blir beskrevet. Arbeidet ender stor fiasko, men eieren Sveinung Loval hadde likevel flaks: Til erstatning for råteskadet og knekt tømmerrenne bygde bonden en provisorisk demningen oppe i Tvetjønn. Byggverket var reist på steinura i bekkefaret med dårlig tømmer og rusk og rask og tettet så godt det lot seg gjøre. Dagen for brøtning opprant. Men her var verken demning eller tømmer å se. Alt sammen var skyllet vekk av vårflommen og hadde deiset ned i Blekketjenn før karene kom. 
Vi kan lese videre i boka til Magne:
"Da fortelles det at Sveinung Lovald flirte godt. "No blei vi da endeleg kvitt det," sa han. Og så ble tømmerherligheten sendt videre med elva ned i Svanstulvatnet.
Men enda står et lite avsnitt igjen i beretningen om fløtingen mellom Tvetjønn og Blekketjønn: Da resten av dammen øverst skulle åpnes for å få litt ekstra strøm i vannet nedover, ble like godt en av hjelperne, Kristian Flittig, slått over ende av ei damski og gikk hodestups ut i strømmen. Han endte i en kulp nedenfor fossen under dammen - med brukket bein!
"Når uløkka er ute, er det best å være inne," sier et gammelt ord. Av og til er det lett å finne eksempler på at det er mye sannet i dette gamle ordtaket. Men beinet til Kristian Flittig ble spjelket med tynne tyrifliser, og han ble lempet på ei bærebåre som egentlig var beregnet til å bære mose på. Så bar karene han over fjellet og ned til Luksefjell, forteller Nils Nykås. Karene bar han over fjellet og ned til Luksefjell- det høres så enkelt og greit ut! Kristian Flittig sluttet siden med fløting, og Nils Nykås forteller at han ble en flink snekker."
Og videre forteller Magne Kortner:
"Ett av hovedbølene for fløterne var damstua ved oset i Svanstulvatnet - den som siden er blitt vedskjul ved Flekkerhytta. Mang en gang måtte fløterne tørke seg ved gruader etter en tur i det iskalde vårvannet. Men lå de ute ved nattevarmen, ble det dårlig klestørk. Da gjaldt nok helst den gamle regelen som fløteren og skogskaren Anders Grindlia engang lærte meg: "Hvis man legger seg som man går, er man klar når man igjen oppstår!"
Dammen
Omkring forrige århundreskifte ble dammen i Blekketjønn forbedret, og Halvor Pedersen Holt fra gården Holt ved Stulen var en av dem som la siste hånd på verket der. Vi finner initialene hans den dag i dag i støpen på damkrona. "HPH" står det. Og så årstallet 1906. Denne dammen holdt iallfall sin tid ut! Men, i dag renner vannet fritt over der bunnstokkene engang lå i selve damåpningen, og Blekketjønn er fredelig og smilende med et vannspeil som ligger rammet inn i en garnering av siv og myke myrkanter."