Hopp til hovedinnholdet

Gromstul

Gromstul ligger høyt og fritt i sydøstenden av Økteren like ved skogsbilveien (bom) som kommer opp fra Griniliagrenda ved Fjellvannet. Det lille bruket eller setra er nedlagt for mange år siden, men stedet er lett å finne.

Inn fra veien ser man tydelige spor etter virksomheten som i sin tid skapte leveveien, rydningsrøys på rydningsrøys. Litt høyere opp ser en lysningen der husa lå. Der er det meget skrint jordmonn - tunet og grunnmurene lå nærmest på en naken fjellpalle. Selv om det er mange år siden noen levde og virket her, har ikke skogen maktet å rykke inn på tunet.

En skrytepave?
Var det herfra han kom, Ola Glomstulen, skrytepaven som folkevisa handler om, eller var det fra plassen Gromstul som lå like syd for Bliva i Vestmarka?

Det er mange som har spekkulert på innholdet i denne visa og fremsatt teorier om Ola og Kari og deres liv.

Luksefjellmannen og historieforteller Jon Grinilia har skrevet: "Gromstul som tidligere var seter, seinere gardsbruk, ligger på østsiden av Økteren. Jordet går ned mot vannet og ligger vakkert, skrått hellende mot vest og ettermiddagssola. Gårdsvidda var stor og slåttonna lang, 3-4 mann og like mange kvinner behøvde 6-7 veker for innhøstinga av høyet. En fødde 2 hester og 5-6 kuer, et par voksne okser og ca. 20 sauer.
Hver høst ble det slakta en treårs okse, til dels ei ku og 12 sauer. Alt ble salta ned og ikke brukt før neste år. En hadde 1 års forbruk på kjøtt. Dertil ble dyrket poteter og bygg til flatbrød, graut og lefse. Bygget ble tørka på badstua og seinere i ei gryte. Malingen foregikk på ei kvern i Økterelva sammen med Listul. Ved sida av kjøttet ble det brukt mye ørret fra de fiskerike vannene - Økteren og Sakseren." 
Fra Luksefjellminner nr. 9. Utgitt på Skavan Miniforlag.

Fra tid til annen har det dukket opp stoff om Ola Glomstulen i lokalavisene som for eksempel de to innlegga til Didrik Cappelen presentert av Skavan Miniforlag v/Hans Aas (Luksefjellminner nr16): 

Ola Glomstulen alias Ole Gromstulen fra Luksefjell

Ola Glomstulen hadde ei gammel grå gjeit,

”Aa kj'ære mi Kari gjør pølsa væl feit!
For i morra ska' Ola Gromstulen gifte seg.”
Ola Glomstulen havde et fingerbor malt,
”Aa kjære mi Kari du brygger væl alt!
For i morra ska' Ola Gromstulen gifte seg.”
Ola Glomstulen havde så lang ei brurfær'
den nådde fra So'um te Graaten hos Blehr.
”For i morra ska' Ola Gromstulen gifte seg.”

1. Varden 24. mars 1909:
Gråten har imidlertid et fortids - om ikke oldtids-minde i Ola Gromstulens hustomt. Av levningerne er vel nu ikke stort tilbage. - Jeg skal benytte anledningen til at minde derom, thi det bør jo ikke ganske utdø.
Ola - der var fra Gromstulen i Luxefjeld - skal en kortere tid har vært en spekulant, der gjeme førte og brugte større ord om sin stilling, end denne berettigede ham til, særlig etter at han kom til Gråten. Dette var grunden til at man lavede visen om hans elegante bryllup med sin gamle tjenestepige Kari - i hvilken Olas flotte beretning er parret med den nokså tarvelige spiseseddel.
Pølsene har man vel neppe fått "bra feite" af den "gamle grå gjeit", og ølet som bryggedes av "et fingerbor malt", kunde vel en totalist ha slukket sin tørst med uten å bryde avholdsløftet.
For at også Olas trang til store ord skal få et utslag i beretningen, er det derfor, at digteren lar han fortælle om brudefærden, der nåede fra "Solum til Gråten hos Blehr. Denne var - da brylluppet fandt sted - forvalter for Ulefos Jemværk og boede som sådan i forvalterboligen hvor ældre af den nulevende generation, vil erindre Hr. Johan Blom.
Da Solum kirke ligger mindst en 6 a 7 kilometer derfra, havde bryllupstoget en efter Olas forhold rett anselig utstrækning. For et halvt snes år siden stod endnu skorstenen av Ola Gromstulens hus igjen omtrent vis a vis forvalterboligen, men den - hvorpå der bagtes og bryggedes til bryllups - er vel nu borte. Av de geografiske og i visen påberåbte steder for det mærkelige bryllup, flyter dog endnu den - bekk, der randt forbi huset, thi den danner fremdeles grændsen mellem Gjemsø Kloster og Kjærringteigen - i den var det nemlig at "Kari vasked sin brureserk".
For at Ola og Kari ikke skal gå i glemmebogen, har jeg atter engang trukket frem disse linjer fra en "bryllupssang".

2. Varden 6.oktober 1909:
Da jeg har sett og hørt, at min første artikkel har vakt lidt opmerksomhet og endog er optaget I andre blader, har jeg forfulgt sporene for å skaffe Ola og Kari den plads i historien, som de på grund av visen fortjener, og har dertil bl. a. fået god hjælp i de av kandidat G. Wessel utarbeidede registre til gamle ministerialbøger. Wessel har nemlig utarbeidet sådanne - foruten for Kristianias vedkommende også for Solum for årene

1701-1814.I disse sidste måtte altså Ole og Kari forekomme, og det er utvilsomt det par som viedes 29. juni 1751, da der ikke forekommer andet brudepar med navnene Ole og Kari i hele det århundrede ministrerialboken omhandler.
Om familien findes i ministrerialbogen følgende: 6. juni 1751, viedes i Solum kirke Ole Andersen og Karen Pedersdatter, Solum. - 31 te januar 1778 døbtes i Solum kirke Jørgen Olsen Grumstulen og hustru Birthes sønn Mads.
21. juli 1778 begravedes på Solum kirkegård Kari Grumstulen 70 år gammel. Når det i kirkebogen skrives Grumstulen, er dette visstnok den gang så almindelige fordanskning av navnet.
Gromstulen i Luksefjeld - hvorfra Ola av traditionen opgives stamme - skrives i den nye matrikel som: Gnr. 24, bruksnr. I, skyld 6 mark 60 øre tilhørende kammerherre Leopold Løvenskiold, Fossum. Da gårdsnavnenes skrivemåte i den nye matrikel er nokså nøiagtig behandlet av sagkyndige, er overgangen til Glomstulen vel en følge af at visen har tilbragt længre tid i folkemunde.
Holden Jernværks forvalter i Gråten Blehr er visstnok således den eneste der ikke fuldt kan tatt plads i Ole Gromstulens historie. - Kjender ingen ham?

Kommentar:
Vi mener at personen Blehr, som nevnes i visa, må være gjestgiverieieren Iver Ludvigsen Blehr i Gråten. I følge Solum Bygdebok bodde en Iver Blehr i Gråten på den tiden da Ola og Kari giftet seg i 1751. I tillegg til gjestgiveriet hadde han bevillingen på transporten av folk og varer fra Gråten til Fjærestrand. Denne rettigheten hadde Iver Blehr fått overdratt fra sin svoger Knut Pedersen Tisted (sønn av tidligere sogneprest i Solum) i 1730.

Fem år etter Kari og Olas berømmelige bryllup, overdro Iver Ludvigsen Blehr sine rettigheter til sin sønn Thomas Blehr.”


Bildearkiv

Dersom du vil se samtlige bilder fra Luksefjell, kan du klikke her.

Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish