Hopp til hovedinnholdet

Solum Kirke

Bygda har Solum Kirke som naturlig midtpunkt der den ligger i ensom "majestet". En kan undres over at her har vi et sentrum i den gamle Solum kommune uten bebyggelse tett innpå. Forklaringen er trolig at her på «sandhaugen» opp gjennom århundrene har vært stor avstand til tilstrekkelige vannkilder. Kirkeqården som omkranser kirkebygget er vakkert regulert og anlagt. Det er som å vandre i en åpen historiebok å rusle rundt blant minnesmerkene studere navn på solumværinqer og slekter som er blitt gravlagt der.
Men, selv om her ikke er noe tettstedsbebyggelse nær kirken, ligger dette stedet høyt, fritt og trafikkmessig sentralt. Fram til og fra kirken og presteqården på Geiteryggen fører stier, gamle trakk og veier. Solum gård og kirke har vært bygdas sentrale møtested i mange århundre; et åndelig sentrum både religiøst og hva makt og innflytelse i bondesamfunnet anqår.

Kirkestedet var trolig helt sentralt oqså i førkristen tid. Kirken, en stavkirke, ble etablert som en qårdskirke som sa etter hvert fikk posisjon som en bygdekirke og sognekirke for Solum.

Riksantikvaren informerer på sin nettside:

«SOLUM: DØPEREN JOHANNES (hovedkirke), gnr. 3 Presteqården (Solum sogn). Nåværende kirke bygd 1766 (Gjone 1965: 344) står på (gnr. 3) Solum presteqård. Kirkegåden ble i 1854 utvidet og regulert (Gjone op.cit.). I 1398 ble prestbolet ført som andre innførsel under mensa og med betegnelsen i prestbole. no uten navn men med skyldsterrelse (RB 18), rimeligvis et bruk av kirkestedsqarden men da ikke lenger i bruk som prestebol. På 1570-tallet ble sogneprestens og kirkevergenes beretning til Pouel Huitfeldt undertegnet Actum Solim (St. 55), så då måskyldparten ha vært tatt opp igjen som prestebol. Drøye 100 m sørøst for kirken ligger et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkeqårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)»

 

Den gamle og forfalne stavkirken hadde, før den ble revet i, tomt ca 100 meter nord for nåværende kirkebygg.

Videre finner vi bl.a. følqende informasjon på nettet vedr. Solum kirke:

«So/eimar kirkia, viet til Johannes Døperen. omtales første gang i 1349 og dernest  i 1370. På 1720-tallet valgte kong Frederik VI å selge kirkene i Nedre Telemark prosti, og på det tidspunkt var altså stavkirken i Solum i dårlig forfatning.

Sogneprest Peder Alstrup i Bamble, kjøpte kirken sammen med alle de andre kirkene i Nedre Telemark. Siden gikk den videre til jernverkseier Herman Løvenskiold, som igjen solgte den videre til daværende amtmann i Bratsberg, Fredrik Georg Adeler, pa Gjernsø. (Han var forøvriq en etterkommer av sjøhelten Cort Adeler). Adeler gikk i 1765 gang med å rive den gamle kirken, og engasjerte Joen Jacobsen fra Skien til å reise en ny. Innvielsen foregikk lørdaq den 5. juli 1766 og ble foretatt av biskop dr. Fredrik Nannestad.

Kirken ble oppført som en langkirke med smalere kor mot øst, og et tårn med inngang i vest. Kirkeeieren bygget i forlengelse av prestesakristiet et gravkammer til seg selv og sin familie. Medlemmer av hans slekt lå balsamert i kister i gravkammeret, som siden ble ominnredet til dåpssakristi på 1800-tallet. Kistene ble da begravet på kirkeqården og kistebeslagene ble overført til Brekke museum i Skien. Tårnet blåste ned på 1830-tallet, og gjennomgikk siden flere stilfaser før det i 1959 igjen fikk tilbake sin opprinnelige form.

I 1824 solgte baronesse Adeler kirken sammen med klostergodset til eidsvollmannen Didrich (von) Cappelen. Kirken ble forært til sognet i 1854 av hans svigerdatter Benedicte Cappelen.

I 1896 ble kirken panelt og malt innvendig, og takmaleriene ble dermed skjult. Maleriet som henger over korbuen samt prekestolen ble samtidig sendt til Brekke Museum. Disse ble siden brakt tilbake til kirken, og i 1959 fremsto kirken etter en lang restaurering mere eller mindre som den opprinnelige.

Det eldste kjente inventar er en firkantet døpefont i sten og romansk stil, samt en kristusfigur fra årene 1220-70. Førstnevnte ble gitt til Universitetets Oldsakssamling, og den andre til Nordiska Museet i Stockholm. Den nåværende døpefont er laget av en trekubbe, og har nesten form av et timeglass. Dåpsfat og kanne er av tinn.

Prekestolen fra 1674 stammer fra den foreqående kirke. Stolen er bygget av flere tresorter, og har avbildninger av evangelistene med attributter. Figuren på himlingen holder et hjerte i handen, og under den sky-bemalte prekestolshimlen, svever  en forgylt due. Den nye kirke hadde nakne tømmerveqqer, med et sky-malt tønnehvelv og en kristussol samt en marmorert
gesims.»


Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish