Hopp til hovedinnholdet

Grøtvik

Grøtvikgård(ene) ligger nær Voldsveien på høyden like nord for Svanvik. Vi ser her gn.nr.233 br.nr. 1

Gården var frem til 1847 ett gårdsbruk som hadde sine arealer inn til Bolvik gård/Voll Jernverk og ut mot Røra gård. I skråningene her ned mot Voldsfjorden lå jordvei og skog. - Gårdens gamle matrikkelnummer var 33. Fra 1847 har vi hatt to gårdsnummer (gnr). Nå er Grøtvik gnr. 233 i Skien som tilhører Solum hovedsogn samt Rambekk i området Svanvik inn mot Vold har gnr. 234.

Navn på sted og gård

I bygdeboka for Solum, Bind II, står:

"Første ledd i navnet er: Grjot, som betyr stein, og hele navnet betyr altså: Den vika der det er mye stein. Samme ordet har vi som første ledd i navnet Grøtsund, ­og i stedsnavnet Gråten er det nok det samme ordet som ligger under. Sammen med Grøtvik nevnes i Røde Bok: Rambekk, som formentlig opprinnelig har lydd: Rafnabekkr, d. e. Ravnebekken." 

Saltkokeri
Den gamle middelalderkirken på Klyve, ingen et hvor den stod, lå trolig på Klyve Vestre der Grøtvik er en nabogård som kirken eide part i.

I Svanvik -et penere navn på Grjotvik - lå saltkjelene. I bygdehistorien (Solum II) står:

Teksten i Røde Bok lyder - under oppregningen av Klyve kirkes jordegods: ”Jtem vj saltekietiul sater vider Rambæk er Rambekkir æitir j Griotuikr skoge ok Skoghen ha­fue Þ. halft kirkian ok h. prestren”. Meningen synes da å være den at: ved Rambekk som ligger i det skogsområdet som tilhører Grøtvik gård, og som Klyve kirke (til vedlikehold) og Klyve kirkes prest hver eier halvparten av, der disponerer Klyve kirke også seks saltketill-såter, eller -seter, d. v. s. steder der det er høvelig å anbringe kjelen un­der saltkoking.
Nå er imidlertid vannet ved Grøtvik, innerst inne ved Frierfjordens innerste arm, Voldsfjorden, lite saltholdig og lite egnet til utvinning av salt, så utnyt­telsen av høvelige plasser for saltkokingskjeler synes å måtte gi magert utbytte. Når det likevel tydelig nok har vært drevet saltkoking der, tør forklaringen kanskje være den at i tidligere tider med høyere vannstand har saltgehalten vært gunstigere, men at den nevnte rettighet allerede i 1398 var ved å miste sin betydning og snart mistet den helt, - så både navnet og den tilliggende «herlighed» gikk i glemmeboka."

Klyve kirke?
I Røde Bok står det at Klyve kirke, som trolig lå under Klyve Vestre, eide del i Grøtvik - et to marks bol, d. e. en full­gårds rettighet. "Dette passer bra med den hudskyld som vi finner i matriklene og i skattemanntallene: 4 huder, - men i Povel Huitfeldts stiftsbok av 1575, der det an­føres at stattholderen og bispen har overført Klyve kirkes jordegods til Skiens kirke, der blir landskylden oppgitt til «ij thølt hoggenbord» og dette vil etter vanlig bereg­ning bare betinge en ødegårds skatt."

Trolig forklaring: Sammen med prestens halve andel utgjorde dette 4 huder, altså en fullgård.

Kan navnet Grøtvik ha oppstått i forbindelse med utskipning av brynestein fra Eidsborg?  Ført over land fra Skjelbredstrand og ned til Grøtvik. Skjelbredveien og en del av Voldsveien markerer også i dag en naturlig transportåre  tvers over det en kan kalle "Solumhalvøya".

Gamle veier gjennom Solum
(Temakommentar hentet fra turistforeningens turkart: Skien Vest.) 
" Fra dette området ved Vollsfjorden går gamle veifar og hulveier i retning Fjærekilen og Skilbredstrand. Flere isdammer ligger langs bekken ned mot fjorden. De eldste franske og hollandske sjøkartene over Skagerakkysten fra 15- og 1600-tallet, viser alltid Frierfjorden og Norsjø. Oftere finnes Bolvik innerst i Vollsfjorden markert, enn Skien, selv om det har vært seilbart helt inn til Gråten og til fossene i byen . Fra Bolvik til Fjærekilen er kort vei, og nesten lettere enn fra Skien og opp. Det har handelsmenn og reisende benyttet seg av gjennom tidene. Sporene er mange. Dypt, der grunnen har vært mindre fast, har hulveiene slitt seg ned. Enkelte steder ligger sporene ved siden av hverandre. Da har veien blitt så dyp at man har måttet startet ved siden av, på ny grunn (Brentås). 
De flere tusen år gamle røysene langs ferdselsveiene i dette området, viser at forbindelsen har vært brukt i uminnelige tider. Eksportproduktene var tømmer, skinn og brynestein, og inn kom mat og øvrige varer fra andre steder i verden slik oldtidsfunnene viser. Kulturpåvirkningen, bla kommet gjennom ferdselen på disse veiene, har vært spennende. Selv vår urnorske rosemaling speiler kjente trekk fra utenlandske stilarter. 
Hollandske og engelske tømmerkjøpere tok seg inn til elvemunningene i Norsjø. Her fikk de førstehånds kontakt med de beste produktene. Med kanaliseringen Norsjø-Skien i 1861, falt bruken av disse veifarene bort. Men fortsatt var de i bruk som kirkevei inntil bilene totalt endret reisemønsteret og kravet til veistandard. Hovedårene var Knarrdalstrand -Fjære og Vollsfjorden - Skjelbredstrand, men rydding for dyrka mark og moderne veibygging har brutt de gamle farene. Deler av rutene er i ferd med å bli gjenskapt til trivelige turveier." 


Bottom

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish