Fra ei ny, flott og nyttig bok tillater vi oss å sakse følgende:

(Vannveien inn i Telemark - Norsjø Telemarkskanalen 150 år Utgiver:Telemarkskanalen FKF www.telemarkskanalen.no

Redaktør og forfatter: Ole Bjørn Ulsnæs , Fotograf Inge Fjelddalen, Medforfatter: Nina E. Evensen)

"Mot slutten av hundreåret var trafikken blitt så stor at behovet for økt bryggekapasitet ble tydelig. I kanalens første hele driftsår (1862) gikk rett under to tusen fartøy - båter, dampskip, seilskip og føringsprammer - gjennom Løveid sluser: I 1899 var trafikken mer enn fordoblet.

I januar 1889 besluttet kanalens styret å forsøke å skaffe en egnet tomt ved Hjellevannet - nær utseilingen fra slusene. Arbeidsdepartementet bestemte at spørsmålet måtte legges fram for Skiens formannskap og Bratsberg amtsting. Amtstingets veikomité behandlet saken året etter: Resultatet ble en anbefaling om å oppføre en dampskipsbrygge langs Hjellegata - på den andre siden av vannet for sluseanlegget.

Losjihus og skjenkestuer 

På den tiden lå Hjellegata lenger inne enn i dag. Mellom Hjellevannet og den gamle Hjellegata lå småhusa tett i tett. Her bodde det for det meste arbeidere, de fleste var ansatt i Fløtningen. Utslagsvannet fra boligene og avrenning fra kloakk rant rett ut i Hjellevannet. Der henta innbyggerne vannet de trengte til matlaging, klesvask og kroppsvask.Fra gammelt av leide telebøndene seg inn i Hjellen når de kom til byen for å handle. Bjerks enke, Falkums enke og Ditlefsens enke var kjente losjihus i området. På den korte strekningen lå det også fem utskjenkningssteder for brennevin. Gulvene i skjenkelokalene ble strødd med sagmugg, «som om kvelden av gjestene blev dekorert med brune rosetter, når de efter endt arbeidstid stakk innom og tok sig en dram eller to.»

I 1854 gjorde en storbrann det enklere å bygge kanalanlegget i Langefoss. 7. og 8. august i 1886 ble Skien nok en gang herjet av brann. Størsteparten av sentrum - også bygningene i Hjellen - ble lagt i aske. Denne gangen ryddet brannkatastrofen plass for brygganlegget.”

”Hjellen var tettbygd og trang før brannen i 1886. Kontrasten til det nye Hjellen som vokste fram i åra etter brannen, var stor: Gata langs vannet var anlagt med europeiske forbilder: Nedre Hjellegate ble det skiensfolk med stolthet kalte «en boulevard etter våre forhold.» ”

Dette kan ha hendt. En fortelling meget fritt gjengitt etter og inspirert av Erling Svenkerud.

(Han var en forteller av ”Guds nåde”, ref. boka hans: ”Byglimt fra Skien” – Svenkerud forteller med skråblikk fra hendelser og personer i Skien opp gjennom 1900-tallet)

Selv om Hjellegata var blitt elegant, var og er likevel menneskene fortsatt kun mennesker. Ikke alle borgerne holdt stilen hel tiden, - som for eksempel den sterkt beduggede mannen som i en sen nattetime etter frierferd gikk hjemover fra Hjellen. Kommet nesten opp til Telemarksgate, tråkket han uheldigvis feil og datt med et plask i vannet. Han kavet panisk i veg da han merket at strømmen dro han mot Bollefoss som den gang hadde fått sitt mørke avløp under Broene og bygga i retning Bryggevannet.
I sin dødsangst lovet han Vår Herre å vende om dersom han ble berget ut av knipa i Lillehelvete. Men, strømmen førte ham videre gjennom rusk og rask i vannet mot fossen. Bønnhørt? Han stoppet i hvert fall mot et jerngitter som stod foran utløpet og kunne dermed noe fortumlet og skjelven klatre opp på veien – Mannen berget altså sitt liv. Det var de som påstod at han ble frelst i Helvete.

Utvikling

Det er sprengt og tatt ut en god del steinmasse i skråningen bak husa syd i Hjellen. ”Hylla” er dermed blitt dypere enn før for å gi plass til større bygg. Vi har her på grunn av utsprengninger fått en bratt fjellvegg vendt mot øst. En profil i terrenget som kan se ut som om den har dreiet 180^o i forhold til det geologien i vår by skulle tilsi. Brattkantene i kalkfjellet vender jo ellers mot vest.

Byutviklingen går sin gang. På ny foregår det boligbygging i Hjellen og på Klosterøya. Det gjelder etter mitt syn å oppnå godt fotfeste i det som var, om vi i fellesskap skal kunne trå støtt inn i framtida. Noe kunnskap om byens historie og fremvekst er en forutsetning om forvaltningen av våre ressurser skal kunne bli veloverveid og god.