Gjennom Monkersdalen mellom Kaperkollen og Rødgangsåsen gikk det i sin tid gammel ridevei. På 1700-tallet var det en rekke rideveier gjennom marka ofte langs malmveier og "veier" for kulltransport. i Nordenden øverst i Monkersdalen lå "de tyske kullbunde". 

Kolbrenning var jernverkstidens treforedlingsindustri. Det foregikk kolbrenning over alt i skogene innom verkets sircumferense eller rettere sagt på de steder verket fant det tjenelig innen sircumferesen. Formelt var dette i en omkrets fra Fossum med radius fire mil. Det betydde i praksis at verk som Fritzøe, Bolvik og Ulefoss hadde alle overlapp med Fossum.

Kolproduksjon
Ved å la trevirke ulme-forbrenne langsomt omdannes det til trekull (full og åpen forbrenning gir som vi vet, aske). I lange tider har folk i Norge laget kolmiler. I jernalderen og fremover var små miler der veden ble lagt vannrett i stabler, det vanligste. Da jernverksdriften satte inn, ble behovet for kull i de aktuelle områdene større, og kravet til bedre produksjonsmetoder meldte seg. Kolbrenning var derfor i den første tiden forbeholdt eksperter. Bøndene i Gjerpen fikk i første rekke i oppgave å skaffe til veie nok ved. Men gradvis ble  de fleste med tilknytning til skog i distriktet involvert i kolproduksjonen. Det var datitens treforedlingsindustri sammen med sagbruksvirksomhet.

Kullmile
Man brukte helst bjørk, or og andre løvtrær, samt en del gran, og virket skulle være av mindre dimensjoner. Etter som det ble knappere med råstoff, nøyde man seg til slutt både med - stort og smått virke uten å legge særlig vekt på treslagene.

I de nye kolmilene ble stokkene reist på høykant. Først ble et passe flatt og tørt sted med vann i nærheten valgt til "kølabonn". En jevnet om nødvendig bakken, satte en tømmerstokk godt rast som midtpunkt i mila. Fra denne midtstokken ble det så lagt en stokk langs bakken som skulle stikke ut i nederkant.
Ved foten av den loddrette midtstokk-en ble det deretter stablet opp godt med never og tyrived til antenning. Kolveden som helst var 1,5 m lang, var hugget i forveien slik at den hadde fått brukbar tørk. Veden ble stillet rundt midtstokken og i rader videre utover og oppå dette ble det reist nytt lag med vedstokker. Veden ble så dekket med granbar og deretter med jord i en fots tykkelse over det hele. Høyden på milen var da. ca. 3,5 m. og den så ut som en noe avflatet kjegle.

Kolbrenning 
Kolbrenneren tente mila ved å trekke ut den vannrette stokken og føre inn i kanalen en lang stang med fakkel laget av never. Kunsten var nå å holde en jevn og langsom forbrenning i hele mila. Dette klarte man ved å regulere trekken gjennom jordlaget og mila. Man staket hull eller tettet igjen etter behov. Det var et farlig og ubehagelig arbeid å gå oppå mila for å regulere den. Kulloseksplosjoner kunne brått oppstå om for mye luft slapp inn og føre til revner i jordkappen som dekket mila og føre til brann. Tråkket man igjennom, hadde man ikke store muligheter for å klare seg. Foruten den ubehagelige temperaturen og brann, må også kullosforgiftning ha vært en betydelig risiko.

Gradvis ble bøndene i Gjerpen kjent med kullbrenning i stor målestokk. Jernverkets behov for kol syntes nær sagt uten grenser, og mange var dem som etter hvert produserte kol for Verket. Folk fra Uthaugen, Løberg, Lund, Sneltvedt, Sem og Dalsbygda (ved Skotfoss) var kulleverandører.
Noen ganger tok som nevnt varmen i milene overhånd. De brant for fort og ble bare aske 
eller enda verre: De utviklet seg til kjempestore bål som kunne antenne skogen. På 1600-tallet var det f.eks. en stor skogbrann som medførte tap av skog og store mengder kolved.
Mange steder i Fossumskogen kan vi se spor etter kullbrenning. I Monkersdalen. mellom Kaperkollen og Rødgangskollen og i nærheten av Tvittingbekken, sydøst for Svarttjern, finner vi kolmilebonner. (Disse kolmilene står avmerket på gammelt Løvenskioldkart – tegnet på slutten av 1890-tallet)