De ærverdige industribygningene til Myren Tresliperi ble lagt til neset som dannes i møtet mellom Telemarksvassdraget og Gjerpensvassdraget. Dette tresliperiet ble, oppført av Løvenskiold-Fossum på begynnelsen av 1900-tallet, men er for lengst nedlagt. Området rommer i dag småindustri, offentlig virksomhet og handelsbedrifter.  

På Myren mot Falkumelvsida lå tre husmannsplasser kallet Tyskland Dette var plasser under Strømdal gård. Ved Haren tok en i sin tid ut leire til teglverket som lå på Bakken, Fartangen Teglverk. Eieren Eduard O. Jonassen bygde på begynnelsen av 1870-årene ei trebru over Falkumelva fra Fartangen til Tysklandsplassen ved Myren, Teglverksbrua eller Jonassens bru. Litt lenger oppe hadde en erstattet den gamle og råtne ferja mellom Gulset og Falkum med ei trebru, Gulset bru bygget i 1871. Forløperen for nåværende Falkumbru var også bygget i tre, og den stod ferdig i 1903.

I 1865 viste folketellinga at damskipsfører Even Helliksen bodde på Tyskland. Hans yrke innvarslet ei ny tid. Slusene i Skien var nettopp bygget ferdige med stein som bl. annet var hogd ut i fjellet litt øst for Kjempeåsen. I Skien skyter industrialiseringen fart i siste halvdel av hundreåret. På Myren etableres Falkumelva Iskompani, og firmaet oppførte på 1870-tallet et par store ishus. 

Nytt tresliperi erstatte eldre sliperier nord i Gjerpenvassdraget
Myren Tresliperi startet sin drift i 1908 og holdt på i ca. 70 år. Elstrøm og Myrenområdets utvikling er på en måte en illustrasjon på utviklingen som har funnet sted i Skien. Her er tidlige spor etter menneskers virksomhet, men mye er altså slettet opp gjennom tidene for å gi plass for ny aktivitet.

Lenger nede, der Farelva og Falkumelva møtes, var det hektisk handelsvirksomhet i sagbrukstiden, på 15 -1700-tallet. Her ved kongens tekst skilte man tømmer som kom i vassdraget og fordelte det på sagbrukseierne, byborgere i Skien og kongesagene.

Myren i utvikling
Slutten av 1800-tallet og begynelsen av 1900 stod i industrireisingens tegn. Ny kunnskap, teknologi og behov for større produksjonsvolum på grunn av driftsøkonomien medførte krav til endringer; - man bygde stadig større og mer moderne industri anlegg. Typiske eksempler på dette finner vi  innen treforedlingen. F.eks. kom omlegging fra små bekkesager og sesongbetont drift til helårsdrift der damp og elektrisitet var kraftkilder. Vi nevner Myren tresliperi og Bøle sagbruk som typiske eksempler på dette.

En beretning fra en som var med på anlegget av tresliperiet.
I den lille boka til Jens J. Nykås: "Kirketjenerens fortellinger", Skavan Miniforlag, kan vi bl.a. lese om følgende fra anleggsperioden til Myren Tresliperi. "Atter syv år i Løvenskiolds tjeneste"

"Kammerherre Løvenskjold hadde nu besluttet å rive ned sine sliperier ved Ås og FOSSUM og samle dem i et større ute på Myren ved Falkumelvens utløp. Her vilde da bli lettere transport både på papirmasse og ved, og dertil lettere å få solgt veden.

Våren 1907 be­gynte han å legge an der ute, og jeg og mange andre begynte da å arbeide der. Det første året ble det ikke bygget så meget. Det var en stor arbeiderbarakk og det meste på bestyrerbygningen som blev bygget. Det største arbeid det år bestod i å minere i fjellet der hvor fabrikken skulde ligge. Her blev bortminert mange kubikkmeter fjell som blev kjørt på trallebaner over sletten og fyllt i elven, der hvor den store brygge skulde anlegges. Man fyllte innefra landet. Mens de holdt på dermed skulde snekkerne, som jeg var med, til med rammingen av pålene, og det var ikke bare litet arbeid. Der blev brukt svære furutrær til påler; jeg tror der var 4 eller 5 i bredden. Bryggen er et par hundre meter lang nord og syd og vel noe mindre bred i vinkel vestover. Vi hadde Teodor Nilsen Fossum til formann den første sommer og så blev han avløst av T. Tangen, Fossum, som var landmåler og byggmester på Fossumgodset. 
Jeg stod da i lengere tid og pusset og utarbeidet de svære trær, mens en flokk menn holdt på å ramme dem ned. En stund holdt vi på både natt og dag, Da vi så var ferdige med rammingen, skulde vi renskjære alle pålene i en viss høide, jeg tror det var 60 centimeter under vannet. Dette arbeid hadde ingen av oss Fossumfolk sett før, og nu stod vi fast. Der kom da en byggmester fra Skien som skulde lede arbeidet, Kristoffer Abraham­sen, men da han hadde stelt sagen istand og vi fikk se fremgangsmåten, så skjønte vi at dette vilde gå nokså greit. Arbeidet med dette gikk også raskt fra hånden. 
Nu skulde det legges svære puter oppå de skårne påleender og til dette blev der brukt svære lerketrær - engelsk gran - som blev hogget på to sider og som blev satt fast med hakebolt i hver påle. Ovenpå disse igjen hlev der lagt tømmer som blev hogget på to sider til dekke, og alt dette skulde ligge under vannet. Dette var isannhet et lett arbeid. De spanderte to par svære støvler på oss som rakk like up til kløften, Disse brukte vi da skiftevis, men ved slag og hogg skvatt der allikevel vann på oss rett som det var. I mellom pålene, før vi la dekket, blev der fyllt med stein. 
Løvenskjold hadde nu inntatt en hel del fremmede folk, og Kristofer Abrahamsen la nu i vei med sliperiets tak. Det var ingen lett sak å reise de svære sperreben ; jeg tror vi var mellem 30 a 40 mann da vi skulde reise dem. Nu hadde vi fått mange socialister fra Skien, og nu vilde de gjøre et forsøk med en streik for å bringe lønnen op, mens de holdt på med det vanskeligste arbeid. De socialistiske agi­tatorer hadde agitert meget på forhånd og mange nye menn var blitt inntegnet som medlemmer. Jeg tenker vi var omtrent 200 mann da streiken utbrøt, efterpå omtrent 30, og disse var nu mest folk som hadde ar­beidet for Løvenskjold før. Kittil Olsen og Børresen blev da forlikt med Tangen om at lede arbeidet og vi fortsatte da med vår lille arbeidsstyrke. Men Løven­skjold hadde mange flere folk og en del blev sendt ut til oss og snart begynte streikerne å komme igjen. 
Det andre året monterte vi innvendig i sliperiet og bygget vaskeri og transportbane. Den siste vinter bygget vi det store lagerhus for træmassen ute på bryggene som vi stred med den første vinter. 
Våren 1909 bygget vi automobilstall på Myren. 
Det var Hans Børresen, Gulset, som hadde kontrakt på den, og Rasmus Svensen Fossum, Henrikk Herman­sen og jeg som oppførte den. Vi fikk 1 kroner dagen og det syntes vi var godt betalt. Ferdig hermed reiste Børresen, Hermansen og jeg op til Fossum for å bygge ny bru over Bøelven, Smiebrua, kalte man den. Så op til Plassen ved Slettevannet, altså den eldste ættegård i vår slekt, og nu skulde vi bygge ny bygning der (Nykås vest for Modammen). Vi tømret bygningen av tømmer på gammeldags vis. Jeg hadde altså nu gjort besøk på gamle trakter igjen, og jeg følte mig riktig vel her. Henimot jul blev jeg arbeidsledig og da likte jeg mig ikke. 
Våren 1910 skulde vi samme tre bygge et megel stort vedskur ute på Myren, og så hadde vi den gamle interessante snekker Nils Gundersen med oss. Derfra drog vi til Valebø for å tømre ny bygning på Solberg. Det var den østre Solberg gård. Der bodde dengang Gunder Sigurdsen og hustru Dortea. Vi reiste med båten fra Skien hver mandag og gikk så fra Valebø til Gjerpen hver lørdag eftermiddag da der ikke gikk noen båt på den tid.