Vannet har liten gjennomstrømning så det er spesiell grunn til å utvise renslighet, ryddighet og orden i vannets nærhet slik at badevannet kan holde seg rent og godt gjennom hele sommeren. Det tas prøver for å kontrollere at vannkvaliteten holder mål.

Miljørettet helsevern i Grenland beskriver Åletjern slik: "Lite skogstjern på Gulset. Tjernet er omgitt av skog og svaberg. En liten strand ved enden av vannet. Fasiliteter: Stupetårn, doer og søppelstativ. Adkomst: Området er lett å nå for Gulsets befolkning med sykkel eller til fots. Fra Vestre Gulset er området tilgjengelig med privatbil. Gode parkeringsforhold. Dårlig bussforbindelse i området.

Annet: Vestre Gulset og Åletjern er et flott utgangspunkt for fine turer i skog og mark. Stiene er godt merket."

Vann og vannverk 

Tre vannverk området vest for Falkumelva har hatt stor betydning for vannforsyningen til Skien og Gjerpen. Under bybrannen i 1886 fikk det skjebnesvangre følger at vannet fra Ulvsvann ikke nådde skikkelig fram. Vannledningen var blokkert av en stor stein. Skiens vannverk fra Ulvsvann ble tatt i bruk allerede i 1863. Ulvsvann er nå en reservekilde.
I dag pumpes vannet til byen opp fra Steinvika i Norsjø bl.a. til vanntårnet på Meierkollen. Herfra fordeles det. Gårdsvannverk og brønner forsynte gulsetfolk med vann til langt inn i vårt århundre. Først på midten av 1920-tallet fikk Gjerpen kommunalt vannverk, Ørnstjern. I 1905 slo imidlertid Aasmund Norgaard på Mæla igjennom kommunalt sommel i Gjerpen kommune og fikk tillatelse til å anlegge privat vannverk. Hans hovedkilde var Åletjern. Vannet ble pumpet fram gjennom jernrør til tre mindre samledammer han hadde anlagt i det lilledalføret ved Stigertun og opp mot Ugleveien. Nordgaards Vannverk forsynte i sin tid tettstedene Nordre Falkum, Mæla og Rising med vann.

Aasmund Nordgaard på Mæla i Skien hadde en å slekte på
Han var barnebarnet til ingeniør Aasmund Saamundsen Nordgaard fra Kviteseid som bl.a. studerte kanalbygging i Sverige på begynnelsen av 1800-tallet. Han var den første som fremmet planene om kanalisering av Telemarkvassdraget. Bestefaren foreslo også å bygge sluse ved Løveid ved Skotfoss.
En slektning skrev om ham: «At han var den første som fremkastet ideene til sluseverket ved Løveid vil vel ingen bestride. Jeg har selv sett modellerne dertil, de var fullstendige og detaljerte utførte og oppstillede på sagbekken på Dalen. Jeg tror han også var i Kristiania med modellerne, men han var foran sin tid, og ingen annen heftede sig med dem. Foruten modellerne til sluseverket gjorde han også vogner som gikk på jernbaneskinner og skulle være til at trække gods over Geiteryggen, de var indrettet således at når den ene vogn gikk opp, gikk den andre ned. Også denne modell erindrer jeg at have seet».

Bestefar Nordgaard var i sin tid den drivende kraft i byggingen av Telemarkskanalen.(Wikipedia)

"Vår" Aasmund
Barnebarnet, Aasmund Nordgård på Mæla, var også en handlingens mann (men ikke av samme kaliber som sin farfar). 

Han var ikke alltid så nøye med klarering med grunneierne i området før han innrettet sin virksomhet. «Det er enklere å få det til om en tar seg litt til rette enn når en skal spørre først», svarte han lakonisk da grunneieren undret seg over hvem som hadde gitt ham tillatelse til å legge sommerledning fra Nordre Trytetjenn ned til Åletjern. Striden om rettighetene til grunnen i området kunne være heftig. Det fortelles at en av bøndene fra Falkumsida nektet å fjerne seg under en tvistebefaring,Han ville ikke «dra seg unna annen manns eiendom». Han stod trygt på egen grunn, mente han, fordi han hadde fylt skoa med jord før han gikk hjemmefra.

Etter en mangeårig rettsak med Gjerpen kommune, tapte Nordgaard i 1938 sin rett til å levere vann i sentrale strøk av bygda. Han tapte til slutt på grunn av dårlig vannkvalitet. God kvalitet var nemlig en kontraktfestet forutsetning han hadde forpliktet seg til i avtalen han hadde inngått med kundene. vannet til Nordgaard ble utkonkurert av vannet som ble ledet inn i sentrale strøk av bygda fra Ørnstjern ved foten av Vealøs øst for Gjerpensdalen.

Dumping av krigsmateriell og sikring av badevann
I frigjøringsdagene (1945) fant tyskerne det nødevndig  å kvitte seg med krigsmateriell så det ikke skulle falle i nordmennenes hender. Det ble da dumpet en del i Åletjern. Mange år senere ble Åletjern tappet ut og renset slik at det nå er et trygt rekreasjonsområde. På varme somre må man imidlertid overvåke vannkvaliteten - bakterieinnholdet. Dette fordi det, som nevnt, er svak gjennomstrømning.

(kilde bl.a."Fra Kjempa til Røvarkollen" )