Slik starter Otto Th. Dahl  sin beretning om en gård og slekt i en dal i vår kommune:
DALSÆTTEN OG DALSBYGDEN EN ÆTTE- OG KULTURHISTORIE FRA NEDRE TELEMARK.

Vi har fått lov til å trekke ut noen sitater/artikler av et omfattende materiale for på den måten bedre å få illustrert og levendegjort miljø og hverdagsliv på landsbygda i gammel tid (17-1800-tallet) i det gamle Solum og Gjerpen.

Gård og bygd
Omtrent midt mellom bygdas to endepunkter ligger ættegården Dal, den tredje av bygdas gamle bosteder. I gamle skifte- og delebrev benevnes den gjerne for Dal (eller Dal østre) for å skille den fra en gård ved samme navn i Vestre Melum. I syd har gården dele med Omdal nordre) og Gisholt, i nord med dalen (eller N Gisholt) og Hovet, i vest danner Storås det naturlige grenseskillet, og i øst støter den mot Fossum i Gjerpen. Langtjern og Tvittingvannene inne på skogheiene ligger i delingen.

Til gården hørte også før i tida plassen Milekåsene med et større skogstykke - samt Spiredalen og Lille Vasdalen - i Storåsens nordlige rekke. Her var forresten også andre steder som tidligere har vært ryddet som boplasser; således Trollbukta, Tostenkås og Deilskåsa. (Kås er en ryddet plass i utmarka.)"

Natur og sagn
"Vi får nå se oss litt nærmere om nede i selve Dalsbygda. Terrenget her er ujevnt og kupert. Det veksler med lave åser og knauser, bratte leirbakker og dype  "botner" innimellom det forholdsvis flate og fruktbare  åkerlandet der gårdene ligger. Disse var før i tiden ikke mange og heller ikke store. De har allikevel sin historie, og som all annen historie begynner også denne med et sagn:

Langt tilbake i tida bodde det på hver av de tre storgårdene mektige bønder. De var naturligvis "konger". Den største og rikeste var Gullbring Omdal. På Gisholt bodde Håkon, også en mektig og velholden mann. På Dal bodde Luci eller kanskje Lukkas - som var den ringeste av de tre bygdekongene. Så sent som omkring 1900 var det ennå tre kilder eller brønner som bar navn etter de tre "kongene", Gullbring (Omdal), Håkon (Gisholt) og Luci (Dal)."

  DALSBYGDA  Grenlandsboka (91) v/TAu

"Sentralt i Dalsbygda troner Sandskottåsen. 150 meter høyere enn jordbrukslandet ligger en bygdeborg på toppen av den bratte kollen. Herfra har en et fint utsyn over ei typisk lita norsk jordbruksbygd. Rett under ligger vei­krysset der bygdeveien fra Skotfoss går videre nordover mot Vasdalen. Den høye kollen lengst nord i dalen heter Kokleråsen. (Navnet kommer av å kakle, storfuglleik.)

Ved veien som slynger seg sørover, ligger Dalgårdene. Noe lenger sør, ut mot Norsjø, har vi Gisholt (av geit), og på høydedraget Pollen ligger Omdal (av Alm.) På 1650-tallet var dette en rik gård som ble gitt i bytte mot øya Porsgrunn, der den nye tollboden skulle ligge. I Solums historie hevdes det at de tre hovedgårdene i bygda, Omdal, Dal og Gis­holt, hvorunder hele Skotfossområdet lå, tro­lig ble ryddet på 800-tallet. Det er imidlertid god grunn til å tro at det har vært drevet jord­bruk i bygda lenge før den tid. Bygdeborgen må en kunne anta er bygget i folkevandringstida, 4-600 e. Kr. Borgen på Sandskottåsen har utvilsomt betjent dette bygdelaget.

Ved Skottfoss har det bodd fangstfolk og temmelig sikkert jorddyrkere lenge før Kris­tus. Opp gjennom bronsealderen gikk en fjordarm fra havet helt inn til fossene og stry­kene ved Skotfoss.

Det er lett å ta seg opp på Sandskottåsen. En tømmervei slynger seg bratt opp lia 600 meter sør for veikrysset i Dalsbygda. Om lag 300 meter oppe i dalsøkket kan en ta til venstre og følge åsryggen som fører opp til toppen der bygdeborgen ligger. Den har stupbratte sider mot øst, nord og vest. Det går imidlertid greit å komme opp fra sør. Nå er det ikke argsinte bønder med steiner og økser som møter den som tar seg opp lia. En støter kun på stein­restene etter en større forskansning som i tid­1igere tider skulle stoppe inntrengere.

En ettermiddag i mai kan anbefales til turen. Fra toppen er det en opplevelse å nyte solnedgangen i vest. På vestsida av det lille dalføret ser en gården Solheim. Bak den, mel­lom Storåsen og Spirdalsåsen, ligger den gamle jordveien og vollen etter Milekås, et typisk navn fra jernverkstida ved Fossum. Bøndene i Dalsbyga leverte trekull til verket. Trekulla ble dratt på sleder vinterstid i store sponflettede kurver opp dalen ved Hogstad, over Tvitt­ingen, ned langs Tvitt­ingbekken, Svartenda­len, til Ulvs­vann og Fos­sum.

Raden av koller og åser som ligger mellom Dalsbygda og Norsjø, er hver for seg ypper­lige turmål. Fra disse åsene, slik som Storåsen og Spirdalsåsen, er det skjønn utsikt over Norsjø. Ikke minst ei det en stor opplevelse å nyte aftenstemningene inne på disse åsene i kanten av Norsjø. Herfra ser en vidt utover Solum i sør og Mælum i vest. I nordvest ser en Telemarks fjellheim. Her kan en sitte og fabu­lere om trafikken etter Telemarks vannveier gjennom tidene: Frakten av brynestein, tøm­merfløtingen helt tilbake i middelalder og persontrafikken etter vannet der en rodde nær sagt fra vertshus til vertshus. Det var tolv roskift. Seinere overtok dampdrevne båter. På 18S0-tallet plasket hjuldamperen Statsraad Stang seg fram med ei sky av svart røyk vel­tende ut av skorsteinen, og i vår tid heders­kronte Viktoria og alle lystbåtene. - Vinter - med isfiske og hesteveddeløp ...

Asen like øst for Vasdalsholmene byr på grei adkomst og fin utsikt frampå brattskren­ten mot vannet. 2-300 meter fra der veien begynner å gå utfor mot Vasdal, går det en god skogsvei/sti opp til åsen. "