Stollen har åpning mot syd. Rett utenfor inngangen ligger restene etter kullmile som har vært drevet oppå fyllmasser fra gruva. En kan også finne steinen etter den gamle essa der man trolig prøvde ut malmgehalten. På toppen av Glaserkollen ser vi at fyllmassen av vrakstein er jevnet ut og det er tydelig spor etter en hestevandring - trekkraft for heisinnretning for å hente opp malm og vann fra dype sjakter. I nordenden av gruva ser vi også steinmur etter ei lita hytte eller bu. Trolig et sackerhus. Dette er en hvilebrakke/materialrom for arbeiderne ofte plassert rett ved gruva

Den saksiske bergmester Hans Glaser skrev i 1538 begeistret til kong Christian den 3. om jernmalmen i Fossumskogene. Det ble lagt planer for gruvedrift og i 1543 var jernverket i drift. Glasergruva blei mutet i 1539; første jerngruva som med sikkerhet kan tidfestes i Norge. 
Det var magnetjernstein som ble tatt ut fra grunnfjellet. Glaser skreiv begeistret til sin oppdragsgiver kong Christian den 3. om rikdommen som var avdekket nord for Skien. Han bygget på erfaringer fra sitt hjemland Sachsen der gangene utvidet seg nedover i fjellet – men dessverre var fjellet hardere og de smalnet ofte nedover i dypet.

Glaserstollen er utminert ved fyrsetting. Gruvegangen er derfor typisk eggformet. Den er nesten vannrett inn i fjellet og lett å gå. Noe av soten i taket skriver seg trolig fra de første bålene. Denne stollen går ca. 40m inn i fjellet før den er stengt av et ras. Opprinnelig var malmgangen ca. 260 m lang. Mye tyder på at stollen har stått i forbindelse med de store sjaktene lenger inn på åsen.  Det er mulig å komme ned i en av de store sjaktene i nordenden av åsen, og og der er det i berget en liten ”sjø” i den bredeste sjakta.

Mange av de andre sjaktene og skjerpene i Fossumskogene var ikke så rikholdige på jernmalm, men i Glasergruva var det stort sett drift helt fram til verket ble nedlagt i 1867.

De største gruvene som hørte til Fossum Jernverk var: Glasergruva, Breidgangen, Bruberg, Magnetpreb, Langgangen og Rødgangen. Disse gruvene var grunnlaget for  jernverket som lå like vest for Falkumelva med kort avstand til verket på Fossum. En regner med at ca 1/3 av den malmen Fossum brukte i sin samlede jernproduksjon kom fra hjemmegruvene. Slagget fra jernverkets masovner ligger som fyllmasser i store mengder på jernverkstomta. (Se Geoparkens informasjonsskilter der like ved Fossumbrua). Slaggen er grønn- og blåaktig og virker hard og glassaktig, og du kan ofte finne slik slagg langs gamle skogsbilveier i området. Avfallsproduktet fra jernfremstillingen ble altså utnyttet som fyllmasser i veianlegg og til å støpe byggablokker. byggestein. Hovedgården på Fossum og flere bygg nær Fossum er bygget av slike blokker.

På toppen av den lille nabokollen øst for gruvene, er det en bygdeborg, Røverkollen. Den er lett tilgjengelig fra sydvest, og er et fint eksempel på et naturlig forsvarsverk. Malmletingen i Norge kommer mye som et resultat av kong Christian 3. interesse for å skaffe seg mineraler. Det sies at han drømte om en strøm av edle metaller slik som den fra Sør- og Mellom-Amerika. Så, da den saksiske bergmester Hans Glaser begeistret skreiv om magnetjernsteinen i Fossumskogene at ”Gud den allmektige i rikelig mål har vist sin nåde ved jernmalmen som står an på mange steder og vidt utbredte felter i Skien”, får Glaser alle de fullmakter han trenger til å starte et jernverk  på Fossum. Glaser legger store planer for Skien som bergstad. Dette er den første omfattende planen vi har kjennskap til i Norge for utviklingen av landets næringsliv.

Men det var mange som etter hvert skulle bli skuffet – her ble det ingen enorme rikdommer! Som nevnt stemte ikke erfaringene fra hans hjemland Sachsen om at gangene utvidet seg nedover – tvert imot.

I 1543 kan Glaser, som nevnt, melde at anlegget er ferdig og at jernproduksjonen er i gang. Blant de folkene som lønnes, nevner Glaser vedhugere, kullbrennere og ”Zerrenner”( spesielle fagfolk i den saksiske jernindustrien). Av bygninger fra jernverket står bare krutthuset (slaggstein) igjen ute på Damjordet (vest for elva). På sydsiden av Jernverksveien ved Fossumbrua ligger også et lite uthusbygg av slaggstein. Dette var en gang plassen Simonsjordet.

Produksjonsmetoden for frambringing av jern fra malm kalles rennherdedrift. Jernet man fikk egnet seg ikke til støping. Man fikk smijern. Smijernskanon var et vanlig produkt den første tiden. Først når man fikk masovner, kunne man støpe produktene. Nødvendig kalk til jernfremstillingsprosessen ble tatt fra midtre deler av Gjerpen, blant annet Venstøp.

Røverkollen – bygdeborgen på toppen av åsen er et ypperlig festningsverk fra naturens side. Bare en liten festningsrøys mot sydvest er nødvendig. Var den et tilholdssted for røvere eller var den en bygdeborg for gårder i øvre Gjerpen? Rett i nærheten ligger eldgamle gårder som Fossum, Bø, Skavan, Haugerød og Kise, og opp gjennom dalen like nord for Røverkollen og langs nordsiden av Glaseren og Ulvsvann gikk etter alt å dømme en gammel alfarvei.