Sørgelig nok har folk brukt gruva til søppeltømming og noe av tipphaugene ble brukt til veifyll i sin tid. Vi finner en ruin etter hovedhuset på plassen. Det var bolig for familier på 1800-tallet. De hadde få husdyr og liten åkerlapp, men hovedinntekten kom nok fra arbeidet for Fossum Verk.  

Gruva med ruin og vrakstein er som nevnt fredet som teknisk kulturminne.

Dyp og bred
Breigangen sør for Ulvsvann er et gruveanlegg det er vanskelig å få oversikt over, fordi dagåpningene innenfor inngjerdingene er små. Det er breie og dype sjakter. Dette er den gruva i Vestmarka der det er tatt ut mest malm. Sjaktene utvider seg noe utypisk for Fossumgruvene nedover i dypet. Det var vanlig å holde åpningene så små som mulig. På den måten kunne man i noen grad hindre tilsig av vann og snø som var et stort problem under driften.  Inngangen til stollen som peker nordover mot Ulvsvann, er stengt, slik at vi ikke finner den. Bra er forresten det, fordi stollen ender midt oppe i bratte veggen inne i ei dyp sjakt. Det er vann i bunnen av gruva som er dypere enn vannspeilet til Ulvsvann. Det er meget farlig å ta seg inn i gruva. Respekter sperringene!

Gruva skal på 1700-tallet ha vært 24 lagter dyp d.v.s 48 m. Nå sies det at gruva er 64-67 meter dyp. Den ble utvidet med bruk av svartkrutt på 1800-tallet. For å komme ned i dypet, hadde man et sinnrikt system av stiger og platåer. 

Heisinnretning drevet med hestevandring.
Malmen og vann en ikke klarte å drenere bort, ble heist opp ved hjelp av to store hestevandringer, en nord og en sør for gruveåpningene. Det å føre hesten i hestevandringen kaltes å «gå djevelen»,- trolig en lite festlig jobb etter beskrivelsen å dømme. Rester etter hestevandringen finnes ikke.
Ved Langgangen ble restene etter hestevandringen beklageligvis "sopt" ned i gruva da denne ble fylt igjen. Men men nord for Glasergruva en kan se platået til en fint oppbygd hestevandring ved bruberggruva som skjærer seg inn i Magnetkollen. Det er også jevnet ut to platåer for hestevandringer i vraksteinfyllingene inntil to sjakter til Glasergruva. 

Arbeiderbolig og plass
Breigangen husruin skriver seg fra år 1800. De siste faste beboerne var antagelig Zacharias Nielsen Breigangen og hans familie. Dyreholdet var to sauer. og de satte hvert år ut en halv tønne poteter i følge folketellingen i 1845.