Stedet er lett tilgjengelig og gir oss god illustrasjon på bjørnejakt ved stille. Nærheten til Skien gir også et inntrykk av at bjørnen var vanlig i skogene våre til innpå begynnelsen 1900-tallet. Avisene i distriktet kunne ofte bringe små meldinger om menneskets møte med bjørn.
Et skikkelig bakholdsangrep Minneplata står der åta, ofte en hesteskrott, var lagt, klemt fast under noen tømmerstokker og stein. Dit kunne bjørnen søke flere ganger hvor han rev og sleit i føda. Det gjaldt for jegeren å følge med slik at han kunne ligge i skjul på stilla og slå til når bamsen var opptatt i "matfatet". I stilla på bergknausen like i nærheten, med god oversikt over bjørn og åte, lå han plassert med sitt våpen.

Saxslund, forstmester og jeger skjøt bjørnen i 1880. Forfatteren Christian Gierløff fra Kragerø har i sin bok «Skogen og jakten» flere beretninger om forstmester Michael Saxlund som var ansatt hos Løvenskiold mellom 1877 og 1891.
Saxlund forteller om sin opplevelse: «Helt ned til Skien bys grenser drev der bjørn. En vår la jeg ut hesteskrott på en bjønnestille ved Ulsvannet, byens vanninntak, tre-fire kilometer fra byen, tyve minutter fra huset mitt her på Fossum. Fra stillen kunde jeg høre vognene ramle inne i byens gater.
Lenge varte det ikke før der kom bud om at «nå var det kastet av», d.v.s, at tømmerstokkene over hesteskrotten var revet vekk, og han far sjølv hadde tatt til med å forsyne sig efter den lange sulteforingen sin hele vinteren igjennom. Jeg lurte mig inn i stillen. I det samme jeg kikket ut av hullet i stilleveggen kom en svær bjønn frampå. En diger ladd. Stod litt og plirte og glante og været imot mig, og fikk skottet midt i pannen. Men dessverre, jeg brukte en av disse hersens eksploderende kulene. De kan ikke trenge igjennem en ordentlig norsk pannebrask, de bare slår sig flate på den. Bjønnen fikk en flenge, og så vel både sol og stjerner, men borte var den. Jeg tenkte på å gå.
Da hørte jeg det brake oppe i den stupbratte Ulvskollen. Straks efter lå et par småtasser oppå hesten, hogg i, og åt med stort velbehag. Det brakte igjen, og en svær bjønn kom, den fjerde. Den fikk teften av mig og vilde jage ongene vekk, føiset dem vekk. Jeg skjøt den, og småtassene strøk oppover uren. Det var bjønnemutter som blev liggende igjen. På to timer hadde jeg sett fire bjønner like innpå bygrensen.»